Norske kristne undervurderer lett hvor stor kristenheten er

For Dagen var det både naturlig og viktig å dekke den sjeldne begivenheten som denne gangen fant sted i Sør-Korea. Det er 50 år siden Lausanne-bevegelsen så dagens lys. Og på denne fjerde kongressen var rekordmange samlet. Det er kort og godt spektakulært når rundt 5.000 kristne ledere fra hele verden samles i en uke på ett sted.

En så stor forsamling avspeiler et enormt mangfold. Det gjelder ikke bare kulturelt, politisk og økonomisk. Det gjelder også kirkelig, teologisk og spirituelt. Dermed er det grunn til å vente at det vil være ulike oppfatninger og vurderinger, også i spørsmål som kan være både viktige og følsomme.

Denne gangen ble det særlig synliggjort om situasjonen i Midtøsten og hvordan man skal kommunisere bibelsk forankret lære om seksualitet og samliv. Synet på karismatikk, gudstjenesteform og forholdet mellom menns og kvinners tjeneste er andre eksempler på spørsmål der det vil være friksjon.

Det forbløffende er likevel hvordan kristne på tvers av landegrenser og kirkegrenser kan stå sammen om det aller viktigste. Fellesnevneren er ønsket om å spre budskapet om Jesus som verdens frelser, basert på en tillit til Bibelen som Guds ord.

Det betyr ikke at andre uenigheter forsvinner eller bør bagatelliseres. Men de kommer i et riktigere perspektiv når dette er den felles hovedsaken.

En norsk delegasjon på 50 personer forteller at vi er kraftig overrepresentert, statistisk sett. Én prosent på kongressen var nordmenn. I verden totalt sett er vi under én promille.

Det forteller noe om at Norge fortsatt har en viktig rolle å spille i internasjonal misjon. Men styrkeforholdet er likevel endret.

For en generasjon eller to siden var Norge kjent som et av landene i verden med flest misjonærer i forhold til folketallet. Nå har nye land, ikke minst i det globale Sør, tatt mye større ansvar.

Kristen misjon har alltid vært de brennende hjerters sak. Denne brannen har aldri vært delt av alle.

Men det er ikke til å komme fra at den norske misjonsbevegelsen i tidligere tider har vært langt mer av en folkebevegelse enn den er i dag. Når misjon blir mer problematisert eller kontroversielt, kan det føre til at engasjementet blir mer lunkent.

De som fortsatt er engasjert, kan kjenne en uro for at det blir for få som vil gå, gi eller be. Disse tre faktorene er alltid avgjørende for å utbre evangeliet.

I så måte er Lausanne-kongressen både en viktig påminnelse og en vitamininnsprøytning. Det er ikke slik at misjonsoppdraget står og faller med den åndelige tilstanden i Norge.

Det er millioner av kristne verden rundt som er opptatt av å få de gode nyhetene ut. Spørsmålet er dypest sett om vi kan få anledning til å delta sammen med dem om det viktigste av alle oppdrag: Å «bringe verden håp og fred», som det heter i en gammel misjonssang.

I møte med de mange glødende kristne fra alle nasjoner på Lausanne-kongressen, får vi en sjanse til å justere egne prioriteringer og ambisjoner. Det er lett å bli kortsiktig og selvopptatt, også for kristne mennesker. Når man ser hvor viktig det er å gjøre Jesus kjent for mennesker lever i en mye mer krevende situasjon vi gjør, er det en mulighet til selvransakelse.

Den som har fått evangeliet, har fått verdens største rikdom. Den blir ikke mindre av å dele den med andre. Tvert imot blir den større.