Nye begynnelser og en gammel livsfortelling

Har du hørt om Frida Hansen? Visste du at hun engang var Norges mest kjente tekstilkunstner i utlandet? At denne kvinnen fra Stavanger vant gullmedalje i Paris for vevkunsten sin for mer enn hundre år siden? At hun nyskapte norske vevtradisjoner og satte Norge på verdenskartet for art noveau vevkunst?

Ikke jeg heller.

Jeg kan ikke si at jeg er veldig bevandret i norske tekstilkunstnere, men hennes navn har jeg ikke engang i randsonen av kunstkunnskapen min. Men da jeg i et fotografi oppdager den brune grunnvollen i av teppene hennes så blir jeg interessert.

Teppet er en billedvev som heter «Melkeveien» og i teppet er det esoteriske stjerneskikkelser som i en blå nattehimmel svever over en brun, jordiske grunnvoll med, – et bibelsitat på hebraisk?

Ja, innvevd i teppet er noen av Guds ord fra skapelsesberetningen. Og når jeg leter litt på nettet så oppdager jeg at Hansen omtales som en av våre mest betydningsfulle tekstilkunstnere i forrige århundre.

På Nasjonalmuseet i Oslo henger bare to av teppene hennes, men heldigvis finnes det en bok som forteller mye av Frida Hansens historie.

Ventetida vår i år

Og da jeg leser om Frida Hansens liv i Anniken Thues bok «Frida Hansen- en europeer i norsk tekstilkunst» så finner jeg en historie som kan gi oss håp ved inngangen til et nytt år.

Hansens liv illustrerer nemlig at selv når noe i livet slutter på en annen måte enn vi ønsker eller har tenkt, så kan det åpne seg noe nytt som vi ikke engang har drømt om.

Her er Frida Hansens livsfortelling (1855- 1931) i noen korte glimt:

1872 i Stavanger. Ung, rik jente 17 år møter ung, rik mann, 30 år. Giftemål neste. Det er kortversjonen av Frederikke (Frida) Bolette Petersens møte med Wilhelm Severin Hansen. Frida er ingen hvem som helst. Hun er datter i Stavangers rikeste familie.

Livet er bokstavelig talt rosenrødt en stund for Hansen. Hun føder tre barn og hjemmet på Hillevåg er fylt av celebre gjester. Hun ville som ung helst bli kunstner, men gir opp den tanken og hengir seg til hageanlegg isteden. Det flakser påfugler og perlehøns, det er grotter og hengende hager og akvarium med skilpadder i hagene på Hillevåg. Mannen investerer, - blant annet får han bygd Norges største seilskip.

To språk for å snakke om tro

I overgangen til dampskiptida? At det var? Nettopp. Det er krise i verdensøkonomien og handelshuset går i 1883 helt over ende.

Livet blir fullstendig forandret for Frida Hansen.

Hjemmet må selges, mannen reiser til England for å tjene penger på gruvevirksomhet. Frida Hansen leier en liten leilighet for sin mor, sin funksjonsnedsatte søster og sine barn. Damene begynner med broderivirksomhet for å livnære seg. Håndverk og amatørkunst er akseptable yrkessysler for datidens kvinner.

Men så en dag får Frida Hansen inn et gammelt åkle som skal repareres.

Da får hun en nærmest en åpenbaring.

Hun ser plutselig for seg å veve tepper. «Det gikk som en ild gjennom meg. Ja, det vilde jeg nu gjøre! Den gamle norske vevning ville jeg opta, fornye og gjøre tilgjengelig såvel til pryd som til arbeidsfelt for mange», siterer Thue fra Hansens egne ord.

Og Frida Hansens liv tar en helt ny vending igjen. Jenta fra Stavanger som opprinnelig drømte om å bli billedkunstner, men giftet seg til barn og hjem og husholdning, oppdager billedveven.

Kan en bok om kyskhet si oss noe viktig?

Og hun går raskt i gang. Ved Sognefjorden finner hun en kvinne som fortsatt kan de gamle vevtradisjonene, Frida Hansen setter opp en lignende vev og begynner sitt livs virke med å fornye og forfriske glemte norske tekstiltradisjoner. Hun skaper nye teknikker og bruker bibelske og norske fortellinger som motiver i teppene sine som oftest har kvinner som hovedskikkelser, et interessant grep i en tid da kvinner enda ikke hadde fått stemmerett i Norge.

På kort tid finner Frida Hansen sin plass som vevkunstner, hun skaper vevstoler og vevskoler og gir andre muligheten til å lære med henne og av henne.

Havariet av handelshuset i Stavanger må hun ha opplevd som en livskrise, en forferdelig hendelse, livsomveltende, uønsket.

Men hun fikk en ny begynnelse.

Uten konkursen ville Frida Hansen neppe ha funnet en ny livsvei som tekstilkunstner, en som fornyet og forandret og ivaretok gamle håndverkstradisjoner fra Norge. Rammene rundt livet hennes hadde revnet, men det ga henne også muligheten til å innta en rolle som helst var forbeholdt menn, hun kunne bli kunstner, drive sitt eget firma, skape mer enn hobbymalerier hjemme på Hillevåg.

Livet blir ikke bare lett. Ekteparet Hansen mister to av sine tre barn, men ekteskapet holder. Mannen kommer hjem fra England og driver næringsvirksomhet fra Oslo, datteren Elisa lærer vevkunst. Det er Elisa og hennes datter som avslutter det siste vevteppet som Frida Hansen selv ikke rekker å fullføre på sin livsreise: et teppe til feiringen av 900 års jubileet for innføringen av kristendommen i Norge.

Dette er Jonas Gahr Støres håp for 2024