Debatt
Nye manns- og kvinneideal
Den nye mannen sier til kvinnen: «Når jeg har fått lov til å ligge med deg og du har unnfanget, skal jeg selvfølgelig betale for deg og barnet.»
Den nye kvinnen sier til mannen: «Når jeg har fått lov til å ligge med deg og jeg har unnfanget, skal jeg selvfølgelig bære fram barnet.»
Annonse
Alle kvinner som kjenner liv, ønsker å ta vare på barnet. Et eventuelt ønske om at det skal dø, følges alltid av fortvilelse. Men ønsket om å ta vare på barnet, presses av økonomi og kravet fra alle kanter om å ta utdanning og arbeide. Det kan føre til at hun velger abort om ikke mannen stiller opp.
Alle menn som får høre at de har avlet et barn, ønsker nok også å få se barnet sitt, men ideen om at kvinnen skal ta det fulle og hele ansvaret, hindrer dem i å oppfylle sine forpliktelser. Samfunnet har lært dem at den saken har de ikke noe med å gjøre. De får ikke være med på å ta konsekvensene av handlingen som ble gjort i vellystens enighet.
Jeg kom til å lese Apg 7,17–20 i dag, der Stefanus svarer på spørsmålet om det er sant at han har talt om at denne Jesus fra Nasaret skulle rive ned helligdommen og forandre de skikkene som de hadde fått overlevert fra Moses. Stefanus begynner da med Abraham og forklarer alt som har skjedd. Og fra vers 17 forteller han om en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef:
«Etter som nå tiden nærmet seg da det løftet Gud hadde gitt til Abraham skulle bli oppfylt, vokste folket og ble tallrikt i Egypt, inntil det sto fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef. Han fór fram med list mot vårt folk. Han mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de ikke skulle leve opp. På den tiden ble Moses født. Han var fager for Gud. I tre måneder ble han fostret i sin fars hus. Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn» (NB -88).
Det slo meg mens jeg leste dette, at det også nå, i vår mer moderne verden, er en slags tvang som kommer utenfra over kvinnen om at hun nærmest må «sette ut» barnet sitt hvis ikke omstendighetene er etter rådende oppfatning. Hun må velge mellom å avslutte og å gi mulighet for fortsettelse av det liv som er begynt i henne.
Den gang var det den nye kongen, som var av en annen støpning, som bestemte at de nyfødte skulle settes ut. Nå er det en idé om et samfunn i velferd der nytelsen settes over ytelsen, som bestemmer at barn ikke alltid skal få livets mulighet.
Det ikke direkte tvinger, men legger til rette for svangerskapsavbrudd når økonomi og livsvilkår blir på utsiden av det vedtatte samfunnsnyttige liv. Slik skal det ikke være.
