Nye skritt i gamle fotspor?

Hvis vi sammenligner de første kristne med den generelle og normale kristne nordmann, er det mye som er annerledes. Jeg vil påstå at vi trenger å tenke og gjøre kirken annerledes enn det vi har gjort i nyere tid. La meg forklare:

Den første kirke besto av mennesker som levde ut troen sin i hverdagslivet. De var vitner for Jesus der de var. Det var en livsstil. I dag er store deler av kirkens medlemmer ikke spesielt opptatt av å være et vitne for Jesus, men mer opptatt av de gode verdiene og kulturen den kristne troen har.

Knud Jørgensen skriver i en artikkel (Trenger Kirken omvendelse?) at «Oldkirken tok skrittet fra bevegelse til institusjon, Konstantins kirke beveget seg fra en forståelse av evangeliet som en begivenhet til formuleringen av et definert trossystem av sannheter; Gudsriket ble forstått som den evighet som venter den kristne etter døden, frelse ble noe kirken delte ut til den enkelte, især gjennom sakramentene».

På mange måter endret det å være en kristen seg fra å være et liv og en vandring på en vei man ønsker at flere skulle bli med å gå på, til at man nå praktiserte troen ved å gå til kirken og dens arrangementer. Det vi ser i dag er at den konstantinske modellen å praktisere kirke på, ikke fungerer. For å sette det litt på spissen, så er ikke majoriteten av den vestlige kristenheten et vitne for Jesus, vi disippelgjør ikke kirkens medlemmer, og de troende blir heller ikke utrustet til tjeneste.

På mange måter har vi beveget oss langt bort fra Peters ord:

«Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus [ …] Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet‬ 2,4–5,9).

Kirken ser ut som den gjør mye på grunn av hvordan vi har lest Bibelen, men jeg tror det vil være avgjørende å lese Det nye testamente på en ny måte. Vi må lese det på en måte der vi forstår det som at lederskap handler om å tjene og utruste de troende til tjeneste.

Jørgensen skriver: «Å gjenoppdage det før-konstantinske evangelium innebærer altså også å gå bakom vår vestlige reduksjon av kirke og lederskap, til en bibelsk forståelse av et tjenende lederskap midt i Guds presteskap».

Som ledere må vi gå foran, være et eksempel i liv, væren og tjeneste. Vi må også løfte fram evangeliet som noe vi ikke bare tar imot for å en dag bli frelst, men det er noe som påvirker hele vårt liv her og nå, og som gjør den enkelte troende til en levende stein som i sitt liv og i sin hverdag drar andre mennesker til Kristus.

Jørgensen vektlegger også at vi må tenke «mindre på kirken som en institusjon og konsern, og mer på kirken som et egalitært fellesskap av mennesker som lever nær hverandre og gjennom sitt personlige og kollektive vitnesbyrd fungerer misjonerende inn i et multisamfunn.»

Her flytter pinsevennene inn på bedehuset, men voksendåp får de ikke ha

Den konstantinske kirketradisjonen forsterket i enda større grad et tydelig skille mellom prester og lekfolk. Dette førte til at den enkeltes nådegave Gud har velsignet sin kirke med, i stor grad ikke kom fram slik vi kan lese om i NT. Hvis man ønsker å se den enkelte vokse til å bli et vitne i bevegelse og utvikling, blir lederens rolle og oppgave å skape et trygt sted for å sine medvandrere/etterfølgere, for refleksjon, eksperimentering, og for å prøve og feile».

Lekfolket må oppdage sin prestelige rolle, og prestene må forstå sin oppgave som tjenere som istandsetter, oppmuntrer og veileder sine brødre og søstre.

Skal vi se at våre kirker beveger seg bort fra å kalle mennesker til å bli deltakere på kirkens arrangementer, til å heller disippelgjøre mennesker til etterfølgelse av Jesus, må det starte i toppen av kirken. Det er avgjørende at ledere, prester og pastorer blir fornyet i troen på Jesus, samtidig som vi tar et oppgjør med gamle måter å være kirke på.

Jeg tror ikke nøkkelen er å endre sentral teologi om synd, omvendelse, tro og etterfølgelse av Jesus, men at vi heller må våge å se på hva slags ekklesiologi vi har. Hvordan skal kirken se ut, hva er vår rolle og hva er vårt oppdrag for en tid som denne?

For å kunne gjøre opp en status og finne ut hvordan vi skal være kirke de kommende år, starter det med å stille kritiske spørsmål om hva det vil å være en kirke, og kunne snakke sant om hva som må til for å på nytt se mennesker i vårt land bli til levende steiner i troen på Jesus.

Her må ledere gå foran, og de må våge å ta noen nye skritt – muligens inn i noen gamle fotspor.