Nye utfordringer når diktaturene dominerer scenen

Det er dystert å se ut over verden vår akkurat nå. Den mest åpenbare årsaken fra et europeisk perspektiv er selvfølgelig Russlands invasjon av Ukraina. Men Kina virker også åpent for å ta til våpen for å vokte sine «buffersoner» – spesielt med Hongkong, Taiwan og Tibet i søkelyset.

Parallelt med dette ser vi hvordan verdens nest mest folkerike land, India, under påvirkning av BJP (Bharatiya Janata Party, Indias folkeparti, red.anm.), utvikler seg i en stadig mer totalitær retning. Ifølge magasinet The Economists demokratiindeks, ligger India i år på 53. plass. På den tilsvarende listen for pressefrihet, ligger landet på en skremmende 142. plass av 167 land.

Faktisk har antallet demokratier i verden gått jevnt nedover de siste 15 årene, så det er grunn til å tenke over hvor verden er på vei!

Et lite perspektiv forteller oss imidlertid at situasjonen ikke er unik. I stor grad kan man si at politisk demokrati er et nytt fenomen. Hvis vi definerer dette systemet som «allmenn og lik stemmerett for alle myndige borgere», fantes det faktisk ikke noe land i verden som kunne betegnes som demokratisk før forrige århundreskifte! Demokratiseringen av verden er rett og slett et 1900-tallsprosjekt – som med dagens utvikling risikerer å bli en historisk parentes.

Forklaringen på denne utviklingen kan selvsagt diskuteres. Men i stor grad handler det om at demokratiet heller ikke er et perfekt system – bare, som det vanligvis kalles, det «minst dårlige». Alle er derfor ikke like imponert over denne styreformen.

I nyere tid har vi også blitt minnet om at demokratiske systemer har en tendens til å slå tilbake når innbyggerne deres stemmer for spredt (med Nederland som eksempel), eller når polariseringen mellom like store blokker blir for dyp (som i USA). En handlekraftig diktator ser ut til å være i en mye bedre posisjon til å få ting gjort enn en folkevalgt minoritetsleder.

Vår demokratiske selvtillit har blitt skadet også på andre måter. Hvis kolonitidens uforskammede imperialisme representerte én ytterlighet, ser pendelen i dag ut til å ha parkert på motsatt side. Ikke det at imperialismen ville ha forsvunnet. Nå for tiden er det rettighetsspørsmål som likestilling, abort og LHBTQ vi fra Vesten forkynner til omverdenen.

Tiltroen til den kristne arven som en gang banet vei for vårt demokratiske system, glimrer derimot med sitt fravær.

Ikke nok med det, for med denne endringen har vi også mistet viljen til å sette våre liv og vår komfort på spill. Vi kritiserer gjerne diktaturer vi ikke driver handel med, men vi er mye mindre tilbøyelige til å gå hardt ut når det gjelder regimer vi er avhengige av for vårt forbruk. For eksempel Kina. Ikke minst Norge har erfart kraften i denne virkeligheten, etter at Nobels fredspris ble tildelt den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo.

Felles for nesten alle europeiske regimer er også at vi knapt ønsker å risikere livet til våre innbyggere, noe som i praksis betyr at Putin kan være sikker på at NATO ikke går inn med bakketropper i Ukraina. Sånt skjer nemlig ikke i vår tid. Ikke i Europa – og ikke i USA under Joe Biden.

Alt i alt betyr dette at totalitære stater fortsatt vil ha gode utsikter til å dominere scenen i fremtiden. De er ikke like redde som Vesten for å ofre innbyggernes ve og vel. I tillegg mangler de mange av verdiene som troen på Gud en gang ga både oss selv og store deler av verden, for eksempel alle menneskers like verdi, som verken Vladimir Putin, Xi Jinping eller Narendra Modi bekjenner seg til.

En trøst i sorgen kan være at den kristne kirke gjennom store deler av historien har spredt seg selv i totalitære politiske strukturer. Ja, at den akkurat i dette øyeblikket vokser så det knaker i flere av vår tids diktaturer.

Kanskje det er noe å lære av dette? Kan det i det hele tatt sees på som Guds kall til Europas kristne om å ta avstand fra bekvemmeligheten som har fått et så sterkt grep om vår sekulariserte kultur?