Nytt Fader Vår?

Takk til Sigmund Snøløs for det friske innlegget «Herrens bønn i den nye bibeloversettelsen» i Dagen 28.03. Dette høres unektelig noe vilt ut for en lutheraner. Men jeg ser også at du matcher Luther på syndenes forlatelse. For han skriver følgende i Den Store katekismen:

«Vi snubler hver dag og gjør det vi ikke skulle … Dette gjør det helt nødvendig for oss å rope: Kjære far, forlat oss vår skyld! – Ikke sånn å forstå at han ikke tilgir oss synden før vi ber ham om det. Han har jo gitt oss evangeliet, og i det er det bare tilgivelse før vi ber, ja, før vi har tenkt på det. Men det er om å gjøre at vi erkjenner og tar imot denne tilgivelsen … Det blir ufred i samvittigheten … Derfor er det nødvendig at en stadig på nytt løper hit og henter trøst.»

Jeg er frelst og kjenner at Kristus lever i meg. Men jeg kjenner også syndens daglige plage og har stadig trang til å be om syndenes forlatelse, selv om jeg vet at jeg har det. For meg er dette et privilegium at jeg på den måten kan komme til Gud med alt som tynger.

Det er også verd å merke seg det Luther skriver om at «vi forlater våre skyldnere»: «Gud har lovet at vi skal få visshet om at alt er tilgitt og ettergitt, men på den betingelsen at vi tilgir vår neste … Han har satt dette vilkår som et kjennetegn ved siden av løftet som svarer til denne bønn: Tilgi, så skal du få tilgivelse (Luk 6,37). Det har han gjort for å styrke oss og gi visshet.»

Bønnen om det daglige brød lærer oss også å takke: «Gud gir vel daglig brød endog til alle onde mennesker, også uten vår bønn, men vi ber i denne bønn at han vil la oss fatte at det er en gave fra ham og ta imot vårt daglige brød med takk» (Den lille katekisme).

Men hvorfor sier vi vårt brød? «Fordi vi tar vår neste med i bønnen, og fordi vi må begjære å ete vårt eget brød og ikke stjålet brød i urettferdighet eller dovenskap, som fører til tiggeri» (Pontoppidan: Sannhet til gudfryktighet).

Det er sant at vi kan be egne bønner eller varianter av Fader Vår. Men ingen av dem kan måle seg med denne. Vi kan også henvende oss til Jesus og Den treenige Gud. Men det er så stort, stort at vi kan be til Gud på samme måte som Jesus gjorde og vite at vi er like mye hans barn som han selv. Ja, vi kan ikke gi Gud større ære enn denne at vi kaller ham vår Far, og vi kan heller ikke få større ære enn at vi får være det for hans kjære Sønn Jesu Kristi skyld.

Derfor sier Luther i innledningen til denne bønn: «Gud vil med disse ord oppmuntre oss til å tro at han er vår rette Far og vi hans rette barn, for at vi trøstig og med full tillit skal be til ham, slik gode barn ber sin kjære far om noe.»