Meninger
Ødeleggende norsk politikk i Midtøsten
Publisert
Sist oppdatert
Tirsdag 4. januar la NRK ut følgende innhold fra NTB: «Under formannskapet i FNs sikkerhetsråd kommer Norge blant annet til å løfte Israel-Palestina-debatten og holde et ekstra møte om diplomati og konfliktløsning.»
– I våre øyne fortjener Israel-Palestina-konflikten mer oppmerksomhet. Det er 30 år siden Madrid-konferansen, uttalte FN-ambassadør Mona Juul på en pressekonferanse samme dag.
Annonse
Regjeringen har en rekke ganger profilert sin anti-israelske holdning. Nylig støttet Norge FN-resolusjonen som omtaler Tempelplassen utelukkende ved det arabiske muslimske navnet Haram al-Sharif. Høyres Ingjerd Schou, som er medlem av utenriks- og forsvarskomiteen, henvendte seg i etterkant skriftlig til utenriksminister Anniken Huitfeldt.
«I resolusjonen tilkjennegis det ikke noen kristen eller jødisk tilknytning til Tempelhøyden i Jerusalem. Land som USA og Canada stemte imot. Hva er statsrådens begrunnelse for Norges tilslutning til resolusjonen?»
I sitt gjensvar forsvarer Huitfeldt Norges tilslutning til resolusjonen, fordi Norge er enig i «hovedinnholdet». Norge stemmer for resolusjoner i FN som er i tråd med norsk politikk og folkeretten. Det innebærer imidlertid ikke at vi er enig i alle enkeltformuleringer.
Israel har, til liten nytte, forsøkt å heve røsten for å få endret ordlyden. Diskursen omkring hvilke navn Tempelplassen nevnes ved i FN-resolusjoner har lenge vært godt kjent av alle lands FN-utsendinger og deres regjeringer.
Også knyttet til avstemningen av denne konkrete resolusjonen har Israel, før avstemningen, henvendt seg til FN-utsendingene for å få ordlyden endret. Flere utkast til resolusjonen har vært diskutert, med fokus på den konkrete ordbruken Schou problematiserer.
Anniken Huitfeldts svar kamuflerer at Norge, før avstemningen, hadde mulighet til å endre ordlyden i resolusjonen, slik at den også anerkjente jødenes tilknytning til området. Når Norge ikke har satt fram krav om at ordlyden skulle endres, og allikevel stemte for resolusjonen, er dette ikke bare et svik mot Israel, men mot hele det jødiske folk og deres historie.
Den rådende tanken i Norges midtøstenpolitikk er at det må opprettes en ny arabisk stat i området; Palestina. Denne staten skal etableres på områder som under israelsk kontroll, at det allerede finnes en stat i nærområdet med en stor majoritet av palestina-arabere blir ignorert.
Kampen for å opprette staten Palestina kjempes under påstanden om at dette vil bringe fred i Midtøsten. De siste års svære konflikter i denne regionen har åpenbart for de fleste at det er svært mange ulike konfliktakser i Midtøsten som ikke har noe med Israel å gjøre.
Annonse
Det er også interessant å betrakte vestlige politikeres respons og engasjement, eller mangel på dette når det kommer til Abraham-avtalene. Disse avtalene er historiske.
De har lagt for dagen et ønske om samarbeid mellom arabiske stater og Israel i et mål vi aldri tidligere har sett. Det inngås samarbeids- og handelsavtaler på en lang rekke områder.
Man deltar endog sammen i marineøvelser. Noe som for noen få år tilbake var helt utenkelig. Det virker som om dette fantastiske bidraget til fred og samarbeid blir fullstendig ignorert av den sittende norske regjeringen.
Da er det lov til å stille følgende spørsmål ved Norges sterke Midtøsten engasjement: Er det fred man virkelig ønsker, eller er det alene å opprette en palestinsk stat på Israels områder som er målet?
Den norske Midtøsten-politikken operer med flere slagsider. Selv om temaet gang på gang berøres i samtaler, tar man ikke for alvor grep i konfliktens kjerne: Hatet og fiendskapet mot Israel eksistens.
Gang på gang møter man på dette hatet, enten det er i palestinske skolebøker eller i samfunnet ellers. Selvmordsbombere og andre terrorister blir glorifisert og fremstilt som rollemodeller i samfunnet. PA-myndighetene betaler ut svære lønninger til terrorister som har utført angrep mot jødene i det som kalles Pay for Slay-politikken. Denne listen kan gjøres veldig lang.
En annen slagside er mangelen på erkjennelse av de store truslene Israel står overfor. Uten Judea og Samaria (kalt Vestbredden) blir Israel på det smaleste 15 km bredt. Med en palestinsk stat på fjellryggen som utgjør Vestbredden (i Bibelen kalt Israels fjell) vil det være totalt ødeleggende om Hamas skulle få makten og fortsette sine rakettangrep ned over kystsletta hvor storbyen Tel Aviv ligger.
70 prosent av Israels befolkning og 80 prosent av industrien vil være innenfor rekkevidden av Qassam II- og Katusha-raketter skutt fra dette området. Norge har heller ikke uttrykt noen reell forståelse for trusselen fra Hizbollahs kanskje 200.000 raketter i Libanon som er vendt mot Israel.
Annonse
Det samme gjelder prestestyret i Iran som har ambisjoner om atomvåpen og som åpent erklærer at Israel skal utslettes. Denne staten er den største destabiliserende faktoren i hele Midtøsten. Hvorfor er Norge så godt som taus om dette?
En annen slagside er mangelen på erkjennelse av de store truslene Israel står overfor.
Huitfeldt hevdet 19.1 at Israels bosetninger er et stort hinder for fred. Til NRK uttalte Anniken Huitfeldt 28. april 2020: «Israel vil ta områder som i dag er palestinske. Det vil være på linje med det Sovjetunionen gjorde etter andre verdenskrig da de annekterte de baltiske landene – hvis Israel gjør alvor av sine trusler.»
I Dagsnytt Atten torsdag 30. april samme år forsvarte Huitfeldt dette utspillet. Programleder Sigrid Sollund pekte på at Huitfeldt sammenlignet en eventuell israelsk anneksjon med Sovjetunionens opptreden etter Andre verdenskrig. Huitfeldt bekreftet sitt syn og forklarede med å svare «Et land angriper et annet militært og det innlemmer det i sitt land og det er klare brudd på folkeretten».
Dette uttrykker manglende vesentlig kunnskap om den relevante historien. Ingen andre land har noe rettmessig krav på områdene Israel kontrollerer. De internasjonale prosessene som fant sted i kjølvannet av Første verdenskrig slo fast at dette området skulle være et område for «tett jødiske bosetning».
Hvorfor skal ikke jøder kunne bosette seg i det eldgamle jødiske hjertelandet, helt uavhengig om staten Palestina blir opprettet eller ikke? En politikk som de facto går inn for etnisk rensing av jøder fra Judea er usmakelig.
Denne tilnærmingen til konflikten gjør at man dessverre ikke bidrar til fred og forsoning, men tvert imot virker den ødeleggende.
