Offentlig støtte til trossamfunn bør absolutt problematiseres

Det vekker oppsikt at Høyres programkomite (noen medlemmer mer enn andre) fremmer et forslag om å frata trossamfunn statsstøtte. De som misliker forslaget, peker på forskjellsbehandling og menighetenes viktige funksjon i samfunnet.

Det er ingen som så langt har vist vilje til å drøfte om statsstøtten virkelig er positiv for trossamfunn, og om staten skal støtte alt, bare fordi noen mener det er viktig.

Konservativt er enig i at selv om troen er en privatsak, bør staten forholde seg til en religiøs overbygning. Det er legitimt for staten å fremme og ivareta en tro som har lang tradisjon i landet, for på den måten å bevare vår kristne kultur og tankesett, men det betyr ikke at staten bør støtte alle trossamfunn.

Takk for kollekttalen, Høyre

Konservativt mener at alle religiøse samfunn bør være økonomisk og administrativt adskilt fra Staten, samtidig som vi anerkjenner at Kirkens primærfunksjoner må opprettholdes gjennom offentlig finansiering.

De som kritiserer Høyres forslag om å redusere statsstøtten, peker på hvor viktig religion er for et samfunn, men de makter ikke å stille det avgjørende spørsmålet: Kan det være at denne funksjonen forbedres dersom støtten faller bort? For det andre bør vi diskutere størrelsen på staten, og byrdene dagens skattenivå innebærer.

Høyre splittet om penger til trossamfunn: – Frykter mer polarisering

Det er opplagt at trosfriheten ikke er avhengig av statsstøtte, men konsekvensen av statlig støtte til trossamfunn bør drøftes grundigere enn vi gjør i dag. Det er nemlig ikke gitt at det alltid er et gode med en stor stat som med sine støtteordninger gjør foreninger, lag og menigheter avhengige av både staten og egne medlemmer. Spesielt gjelder dette for grupper som skal utøve en fri og uavhengig tenkning.

Konservativt mener trossamfunn kan stå i fare for å miste noe av sin sjel når de må adlyde staten for å få støtte. En av dem som så hva offentlig finansiering av trossamfunn kunne føre til, var den danske filosofen Søren Kirkegaard (1813–1855). Han var selvfølgelig opptatt av folkekirken, ettersom andre trossamfunn knapt eksisterte i hans tid. Men hans drøfting av statens finansiering av kirken er like aktuell i dag.

Han skriver at en offentlig garantert lønn fører til at prestene får et annet motiv enn de bør. De får et materielt motiv for å opptre på en måte som passer staten, og mister muligheten til å korrigere den. I sitt siste leveår, gikk Kierkegaard til et voldsomt angrep på den danske kirken og de statsansatte prestene med beskyldninger om at den «offisielle gudsdyrkelsen hadde avskaffet kristendommen». Statens lære ble kirkens lære, og det minner om målsettingen med loven om trossamfunn.

I henhold til loven om trossamfunn, må trossamfunn selv bevise om de er støtteverdige, slik Jehovas Vitner ikke klarte da Statsforvalter Valgerd Svarstad Haugland i 2022 tok fra dem støtten med begrunnelsen om at trossamfunnet krenker barn med sin lære om full ekskludering av medlemmer som bryter ut av trossamfunnet. Hun ga imidlertid uttrykk for et håp om at Jehovas Vitner vil endre praksis, slik at de igjen kan få statsstøtte.

Behandlingen av Jehovas Vitner, og senere også Menigheten Samfundet, viser at det har skjedd en dreining i tros- og livssynspolitikken. Stortinget har gitt forvaltningen mulighet til en langt mer skjønnsmessig vurdering enn tidligere, og dermed fått mulighet til å påvirke trossamfunnenes teologiske retning. Vi så det samme i Klepp kommune. Politikerne ønsket at bedehuset skulle endre regelverket, og var villig til å bruke trusselen om fjerning av offentlig støtte for å få det til.

Frels kristendommen fra staten, sa Søren Kirkegaard, og viste hvordan kirken stod i fare for å miste sitt oppdrag av syne når staten også ble dens arbeidsgiver.

I vår tid ser vi hvordan offentlig finansierte kirkesamfunn i stadig større grad slutter opp om den postmoderne statens verdensbilde. Motstand mot abort tones ned og radikal kjønnsteori aksepteres. Noen kirkesamfunn, som Den norske kirke, er mer liberale enn andre, det kan forklares med Den norske kirkes langvarige forhold til staten.

Den norske kirke ser ut til å være mer opptatt av klimapolitikk, innvandringspolitikk, religionsdialog, LHBTIQ-politikk og kultur, enn av sjelers frelse. Det vil si at kirken konsentrerer seg om det staten mener den bør være opptatt av.

Det er liten tvil om at kirker som ikke er avhengig av offentlig støtte, også kan opptre med større teologisk frimodighet. De vil våge å innta den rollen kirken bør ta, nemlig som et etisk korrektiv overfor en stat som beveger seg stadig lenger bort fra kristne idealer. Prester i slike kirker trenger ikke frykte for lønn eller ansettelsesforhold.

Bortfall av offentlig støtte truer ingen, det kan tvert imot føre til en vitalisering av menighetslivet. Noe som også gjelder det politiske liv. Norske partier får i dag svært store midler fra staten og gjør den politiske konkurransen svært vanskelig. Kanskje Høyre burde vurdert den støtten også?

Det må selvfølgelig legges til at frafall i offentlig støtte må følges opp med like stort kutt i skattenivået. Konservativt mener at statens inntekter må reduseres og at midlene overføres til folket, først da vil de bli brukt slik folk virkelig ønsker det.