Også dragqueens er elsket av Gud

Åpningsseremonien i Paris-OL var kanskje omtrent slik man kunne forvente det når det er franskmenn som arrangerer. De stelte i stand et spektakulært og nyskapende show, hvor også flere gode verdier fikk komme til syne.

Det er forbilledlig at de løftet frem kvinners historiske rolle, og at de benyttet seg av Paris' egne severdigheter. Årets OL skiller seg også fra tidligere års konkurranser i et bærekraftsperspektiv, ved man i mindre grad bygger opp enorme anlegg som blir stående tomme etter OL. Og ingen som så på åpningsseremonien kommer vel til å glemme luftballongen med den olympiske ilden eller Celine Dion som sang fra Eiffeltårnet.

Det som har vakt mest reaksjoner er likevel scenen hvor det kunne se ut som en dragqueen hadde tatt Jesu plass ved bordet i en gjengivelse av Leonardo da Vincis maleri «Nattverden».

Så var det visst ikke dette bildet som lå til grunn for scenen likevel, men et motiv fra gresk mytologi hvor guder og gudinner er samlet til fest på fjellet Olympus.

En annen del av showet, som har fått mindre oppmerksomhet, er at arrangørene brøt en ny barriere ved at den fremstilte en kjærlighetsscene med tre personer. I samlivsdebatten har flere spurt om ikke dette er et logisk neste skritt. Her ble det synliggjort.

Det å vise mot ved å demonstrere hvilke normer man tør å utfordre har vært et trekk ved vestlig kultur i århundrer. Sånn sett var åpningsseremonien ikke overraskende. Og det er slett ikke bare i Vesten vi liker å utfordre grensene.

Det kunne også vært nyskapende å tenke motsatt. Man kunne vist mot ved å orientere seg en annen vei, ved å betone anerkjente fellesverdier som trofasthet og tjenersinn og ved å velge fastholdenhet i stedet for å alltid ville bryte tabuer. Men slik er visst mennesket.

Det kan være lett å bli mismodig når man ser slike uttrykk for den kulturelle utviklingen på vårt kontinent. En del av reaksjonene ikke minst på måltidsscenen bærer preg av det.

Men verken frykt eller forakt skulle være egenskaper som preger etterfølgere av Jesus Kristus. Derfor er det verdt å reflektere over hvordan kristne kan møte den kulturen vi nå en gang lever i. Som den katolske presten Torbjørn Holt skriver i et innlegg her i avisen, er det bedre å konsentrere seg om å formidle kirkens budskap enn å bruke kreftene sine på å være forarget.

For meg har det vært til stor oppmuntring dette året å bli minnet om de positive virkningene kristendommen har hatt i samfunnet vårt gjennom de siste tusen årene. Den som har formidlet dette aller tydeligst, er professor Jørn Øyrehagen Sunde. Han var aktivt til stede under jubileumsmarkeringen på Moster i juni, og har også vært intervjuet her i avisen.

I juli ble han intervjuet i Dagens Næringsliv. Der ble han spurt om Norge nå er «ferdig avkristnet». Svaret var egnet til å overraske: «Overhodet ikke. Vi er mer kristne enn noensinne, ja, vi blir bare mer og mer kristne.»

Da er det åpenbart ikke kirkedeltakelse, bibelkunnskap eller deltakelse på bønnemøter professoren sikter til. Men han snakker om hvordan kristendommen fortsatt preger kulturen vår helt konkret. Ett av de fremste uttrykkene for dette er tanken om nestekjærlighet.

Det er ikke selvsagt at vi skal betrakte alle våre medmennesker som vår neste, og at vi har et ansvar overfor dem. Når det er krig i verden, ser vi hvor raskt fiendens menneskeverd blir devaluert slik at det blir akseptabelt å behandle andre på en ellers uakseptabel måte.

Men denne problemstillingen er slett ikke bare aktuell i krig, enten det er snakk om militær krig eller kulturkrig. Derfor er det nødvendig å minne om hvor viktig nestekjærligheten er.

For å kunne snakke om nestekjærlighet som en kristent fundert allmenn verdi i dag, er det kanskje nødvendig å tenke over betoningen av det individuelle og personlige i relasjon til det kollektive.

Mange norske kristne, meg selv inkludert, har vokst opp i tradisjoner hvor det personlige gudsforholdet har blitt tillagt stor vekt. Det er derfor vi har det særnorske uttrykket «personlig kristen».

Og det er mye godt å si om dette. Både for den enkelte og for samfunnet. Det er godt å leve livet sitt med vissheten om at jeg er elsket av Gud og at jeg kan ha et vennskapsforhold med Skaperen.

Samtidig tror jeg Øyrehagen Sunde berører noe vesentlig når han i det samme intervjuet med Dagens Næringsliv sier at vi i Norge strever med å behandle «religion som kulturhistorisk fakta.» Hvis kristendom bare blir noe personlig, er det vanskeligere å snakke om kristne verdier som allmenne. Da vil nok moderne mennesker ofte velge bort hele greien.

Men uavhengig av hva den enkelte tror i sitt hjerte, har verdiene samfunnet bygger på stor betydning. Vi trenger alle å omvende oss og be om syndenes tilgivelse. Det må i siste instans bli en sak mellom den enkelte og Gud.

Som fellesskap bør vi likevel våge å snakke sant og åpent om hvordan nestekjærlighet ble en viktig verdi hos oss, og hva vi mister hvis vi kutter båndene til kilden den kommer fra.

Når vi ser scener som dem vi så under den olympiske åpningsseremonien, skulle derfor ikke reaksjonen være sinne eller mismot. I stedet blir vi minnet om at også de menneskene skikkelsene i showet representerer er elsket av Gud og at de er våre neste.