«Også i våre naturvitenskapelige teorier befinner vi oss i rommet for Guds allmakt»

Når vi bekjenner den kristne tro, bekjenner vi troen på Gud Fader, den allmektige, som har skapt himmel og jord.

Det er en svært sterk påstand, og når vi har avlagt denne bekjennelsen, kan det godt hende vi bør være litt forundret over hva det er vi nettopp har sagt.

Vi har altså sagt at Gud, som vi av Jesus har lært å tiltale som en kjærlig Far, har all makt. Det skjer altså ikke noe som ikke på en eller annen måte stiller oss overfor Gud. Ikke en spurv faller til jorden uten Gud, har Jesus lært oss. Når det vi opplever er vondt, kan det stille oss overfor store trosutfordringer.

Den vei Bibelen lærer oss å vandre i møte med disse utfordringene, er ikke å prøve å finne svar. Det som er meningsløst, er meningsløst. Men Bibelen lærer oss å klage vår nød for Gud uten å trekke noe fra. Jesus gjorde det selv da han hang på korset og med god grunn mente hans Far hadde forlatt ham.

Det hadde han likevel ikke. Påskemorgen sto den fortapte Sønn som livets Herre utenfor den tomme graven. Den allmektige farshånden var der også da. Her tegner fortellingen om Jesus for oss den vei også vi vandrer.

Vi har i trosbekjennelsen også sagt at Gud er skaper av alt som fins. Naturen vitner for oss om Guds storhet og makt. For det skylder vi Gud vår takk, og den viser vi ved å ta vare på det han har skapt og overlevere det intakt til kommende generasjoner.

Vi har imidlertid ikke med denne trosbekjennelsen tatt stilling til naturvitenskapelige teorier om hvordan verden har blitt slik den har blitt. Det kan vi trygt overlate til dem som mener de har greie på slikt.

Sett fra gudstroens ståsted er svarene på slike spørsmål egentlig ikke så viktige, ettersom de uansett bærer vitnesbyrd om Guds storhet og makt. Også i våre naturvitenskapelige teorier befinner vi oss i rommet for Guds allmakt.

Noen naturvitenskapelige forskere ser det ikke slik, og bruker i stedet sine teorier for å motbevise troen på Gud. For å få det til, må de imidlertid først lage seg en Gud i sitt eget bilde som de så sier de ikke tror på. Det kan vi ta med ro, for det de slik sier de ikke tror på, er uansett ikke trosbekjennelsens Gud.

Vi forstår ikke alltid hvordan den Gud vi erfarer, og som vitenskapen viser oss, kan være vår kjærlige Far. Men det gjør ikke noe; det viktigste er at han er det. I denne spenningen mellom klage og trygghet vil gudstroen alltid finne sin vei.