Økende ulikhet i verden rammer de aller mest sårbare

Norge blir stadig rikere. Vi har tjent store summer på olje og gass, og vi kunne nylig lese at verdien av oljefondet har steget til 13.000 milliarder kroner. Samtidig øker ulikheten i verden. Oxfam publiserte mandag 16. januar sin årlige ulikhetsrapport med tittelen «survival of the richest».

Funnene er nedslående, og rapporten viser blant annet at siden 2020 har de superrike karet til seg nesten to tredjedeler av all ny rikdom i verden. Mens økende matvarepriser og energipriser har fått katastrofale konsekvenser for verdens fattigste, har mat- og energiselskapene mer enn doblet inntektene sine i 2022. I en nylig publisert rapport fra Verdensbanken framkom det at den ekstreme fattigdommen nå øker for første gang på over 25 år.

Vold mot kvinner og jenter: Det mest utbredte menneskerettighetsbruddet

Ulikhet innad i land er også økende, og 71 prosent av verdens befolkning bor nå i land der ulikheten har økt (UN 2020). Store grupper av mennesker blir fortsatt marginalisert og diskriminert av majoritetsbefolkningen. Kvinner og personer med funksjonsnedsettelse er noen av de mest sårbare gruppene.

Jeg var nylig på Led-konferansen arrangert av Pinsebevegelsen, og på talerstolen var lege og nobelprisvinner Denis Mukwege. Her fortalte han om kvinner og jenter som blir utsatt for voldtekt og overgrep i konfliktsituasjoner og hvordan seksualisert vold blir brukt som våpen i krigen i Øst-Kongo.

Vold mot kvinner og jenter er fortsatt det mest utbredte menneskerettighetsbruddet på verdensbasis, og rammer én av tre kvinner i løpet av livet. Det er samtidig større sannsynlighet for at kvinner og jenter lever i fattigdom sammenlignet med menn og gutter (UN Women 2021).

I enkelte land er det mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for at kvinner enn menn opplever diskriminering på bakgrunn av kjønn (UN 2021). Samtidig har kvinner ofte mindre tilgang til ressurser og selvbestemmelse.

Bistandskutt – katastrofalt eller nødvendig?

Omtrent 15 prosent av verdens befolkning eller én milliard mennesker lever med en form for funksjonsnedsettelse. Ifølge International Disability and Development Consortium (IDDC), så lever 80 prosent av disse i lavinntektsland (IDDC 2022) og er blant de aller mest sårbare gruppene.

Det største hinderet for inkludering av personer med funksjonsnedsettelse er stigma og negative holdninger i samfunnet. En tredjedel av personer med nedsatt funksjonsnedsettelse opplever diskriminering.

Trosbaserte aktører og kirker spiller en viktig rolle for å nå ut til de aller fattigste og mest sårbare menneskene. Bærekraftsmålets prinsipp om at «ingen skal utelates» er viktig for Digni-fellesskapet. Dignis medlemmer og deres partnerorganisasjoner har en rekke prosjekter som jobber med mennesker som står i fare for å falle utenfor samfunnet og bli utelatt.

Normisjon har i samarbeid med Disabled Persons Association of Bhutan (DPAB) arbeidet for å fremme rettigheter og behov til personer med funksjonsnedsettelse i Bhutan. Bhutan er et lite land i Himalaya med 750.000 mennesker. Over en tredjedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og personer med funksjonsnedsettelse er spesielt hardt rammet av fattigdom.

DPAB har jobbet med å få på plass en nasjonal policy for personer med funksjonsnedsettelse. Denne policyen ble godkjent på nasjonalt nivå i Bhutan i 2019, og målet med policyen er å styrke personer med funksjonsnedsettelse og sikre deres fulle deltakelse i samfunnet.

I 2021 ble DPAB utnevnt til «Disabled People’s Organization of Bhutan» (DPOB) av landets myndigheter og dette innebar en navneendring som tydeliggjorde organisasjonens rolle som et nasjonalt talerør for personer med funksjonsnedsettelse.

Dette har stor betydning for organisasjonen, og er et uttrykk for offisiell anerkjennelse av det pågående rettighetsarbeidet for personer med funksjonsnedsettelse i Bhutan.

Resultatene i dette prosjektet var gode, men en bred undersøkelse av norsk støttet bistand foretatt av Norads avdeling for evaluering viser imidlertid at arbeidet med mennesker med funksjonsnedsettelse har gitt færre gode resultater enn man kunne forvente.

Funnene fra evalueringen viser at inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i utviklingsarbeid er ressurskrevende, samt at tematikken ikke har blitt prioritert godt nok av beslutningstakerne.

I en tid med økte ulikheter må prinsippet om at «ingen skal utelates» bli mer enn et slagord. Det krever at ord og forpliktelser følges opp med handling. For dersom sårbare grupper ikke aktivt prioriteres i utviklingsarbeidet, vil ulikheten fortsette å øke.