Økumenikk og Ekman
Eg treng ikkje bli katolikk, for det er eg - gjennom min eigen lutherske identitet og tradisjon, skriv Kjetil Aano.
Ulf Ekmans konvertering til Den romersk-katolske kyrkja tydeleggjer to sterkt motstridande tendensar i vår samtid:
Det første er den enorme oppslittinga blant kristne kyrkjer som har funne stad i løpet av dei siste tiåra.
Annonse
I dag er det i følge IBMR godt over 40.000 registrerte kyrkjesamfunn. I same tidsepoken har det økumeniske arbeidet ført til ny kontakt, gjensidig anerkjenning og gode relasjonar mellom kyrkjer som i hundreår har lege i konflikt, talt nedsettande om kvarandre, og nærast bygd sin identitet på fiendebiletet av dei andre.
Dette har ført til at ulike kristentradisjonar frimodig hentar innsikt og truserfaring frå kvarandre. I Norden er heile den kontemplaive rørsla eit uttrykk for det, og Peter Halldorf den tydelegaste symbolberande personen.
Også mellom evangelikale rørsler og dei historiske kyrkjene er det for tida veksande kontakt og gode dialogar.
Eg deltar sjølv i slike, mellom europeiske menighetsplantarar og den økumeniske rørsla, og gjennom Global Christian forum, der både katolikkar, ortodokse, historiske protestantar og pentekostale av alle støypingar, fører samtalar og handlar saman.
Den enorme veksten av nyare, frittståande kyrkjesamfunn både i Vesten, og like mykje i Afrika og Asia, gjer økumenisk arbeid viktigare enn noen gong.
Eg har i mange år deltatt i det såkalla konsiliære arbeidet - der ein søker semje om grunnleggande saker, for å finna det synleg einskap uttrykt gjennom felles feiring av nattverd og gjensidig anerkjenning.
Det er fortsatt svært viktig. Men det må kompletterast av alle andre former for fellesskaps-styrkande arbeid. Her er hjartespråket viktig, og allianseøkumenikken, der ein samlast om oppgåver utan å søka organisatorisk einskap, har også sin plass.
Global Christian Forum søker gjennom sitt arbeid å bygga bru mellom desse to tilnærmingane. Det er eit spennande tiltak, som bidrar til å auka den gjensidig forståinga mellom kyrkjene, og for at einskap kan ein vedkjenna seg trass i at ytre forskjeller.
Annonse
Bak alle desse tiltaka må noe vesentleg ligga til grunn. Å vera kyrkje er ikkje å arbeida i eit historisk vakuum.
Kyrkja eg er medlem av, Den norske kyrkja, oppsto ikkje med reformasjonen på 1500-talet. Ho er ei tvert imot ei vidareføring av 1500 år med felleskristen og så vestleg katolsk kristendom.
På same måten er det med pinsevekkingane (og andre rørsler) som oppsto for litt over 100 år sidan. Vi ber på vår rygg heile breidda av kristen tradisjon og tru.
Vi deler den same Bibelen, vi har våre våre vedkjenningar (om vi formelt har eit noe ulikt forhold til dei) våre liturgiske tradisjonar (som alle har, men i litt ulike utgåve) og bønene vi ber.
Økumenisk arbeid dreier seg langt på veg om å finna måtar der ein gjensidig kan uttrykka og stadfesta dette.
Når kristne leiarar oppdagar desse dimensjonane ved trua, handlar dei ulikt. Noen finn at dei kan løysa denne trangen etter samanheng bare ved å knyta seg til ei bestemt historisk kyrkje. Det var det Ekman gjorde. Hans handling tolkar eg som eit uttrykk for ein gjenoppdaga økumenisk samanheng. Eg har respekt for hans val.
Men for meg er det motsett. Eg treng ikkje bli katolikk, for det er eg - gjennom min eigen lutherske identitet og tradisjon! Eg treng ikkje bli pinsevenn heller, for charismene som mine pinse-venner har peikt på, dei hentar eg frå Skrifta, og søker å gi rom også i eige liv og i dei samanhengane der eg lever.
Slik søker eg å leva og tru økumenisk. Slik finn eg heim til den sanne kyrkja. Samtidig arbeider eg for at einskapen kyrkjene imellom kan bli større, både gjennom hjartespråket, og gjennom organisatoriske og strukturelle uttrykk, der ein nærmar seg kvarandre, og nærmar seg kvarandres nattverdbord.
Annonse
DAGEN
