OL-åpning med «skeivt mangfold» som hellig ku

Den siste uken har kristne verden over diskutert de olympiske lekenes åpningsseremoni.

Var den skeive «festscenen» omtrent midtveis i seremonien et blasfemisk spark til Da Vincis «Den siste nattverden» og dermed til en av kristendommens helligste handlinger, eller var det en iscenesettelse av en olympisk gudefest?

Ikke klokere

Debatten har ikke gjort klokere. I stedet for å diskutere substansen i det som faktisk fant sted, har en del kristne hengt seg opp i hva som var det konkrete kunstneriske forelegget for festscenen.

Disse debattantene har kritisert andre kristne for å ikke kunne sin kunsthistorie. Dessuten er de så altfor hårsåre – alt må kunne tåles i den kunstneriske frihetens navn. Iblant kommer kritikken fra uventet hold.

I en lederartikkel 3. august gir Dagen-redaktør Tarjei Gilje et tydelig forsvar for åpningsseremonien. Forvirrende blir det når han kobler seremonien til det han kaller kristne fellesskapsverdier, fremfor alt nestekjærligheten. Vi bør derfor ikke møte åpningsseremonien med «sinne eller mismot», men kjærlighet – fordi «også dragqueens er elsket av Gud».

Gjennomseksualisert formspråk

Gilje viser til et Facebook-innlegg av den tidligere lutherske (nå katolske) presten Torbjørn Holt, som også er blitt publisert på Dagens hjemmesider. Holt gir uttrykk for mye av det samme som Gilje. «Det er ikke alltid gitt at det som ser ut som blasfemi, nødvendigvis er det», skriver han.

Som forklaring vises det til en rekke elementer i den gresk-romerske hedenske kulturens bakkanaliefester, et tema pater Holt tilsynelatende kan mye om.

Det hverken Gilje eller Holt tar opp i sine tekster, er det gjennomseksualiserte formspråket i festscenen som ble vist på TV verden over. En synlig naken mann i kvinneklær sto like bak en liten jente.

Uendelig naivt

Det var i det hele tatt en oppvisning i den heslige og nedverdigende estetikken som den skeive bevegelsen har stått for i en årrekke. At hverken en Dagen-redaktør eller en katolsk prest evner å møte denne estetikken med et snev av kritikk, er nokså overraskende.

Festscenen var tross alt ikke ment som et historisk presist tablå. Den var ment for å illustrere «skeivt mangfold». Det kommer til uttrykk i flere av intervjuene i forkant av seremonien med kunstnerisk ansvarlig Thomas Jolly, som er en velkjent kulturpersonlighet og homoaktivist i Frankrike.

I tillegg å benekte at denne hedenske festscenen har en intendert dobbeltbunn, der det skeive mangfoldet utvides til en skeiv nattverdsscene, blir uendelig naivt. Fremstillinger av skeive nattverdsscener og subversiv lek med kristne symboler er jo intet nytt innen skeiv teologi. Hvorfor ikke også her?

«Skeivt mangfold» som hellig ku

Det er nettopp den skeive estetikken som er grunnen til at kristne har oppfattet festscenen som blasfemisk. Men i disse dager er det en upopulær, for ikke å si uforståelig oppfatning å ha. For det første er det upopulært fordi «skeivt mangfold» er blitt en hellig ku i vårt samfunn. OL-åpningen fortonet seg tidvis som en eneste lang Pride-parade.

For det andre, og mer fundamentalt, er det ingen som lenger forstår hva blasfemi er. Historisk sett har forbudet mot blasfemi vært svært viktig for kristne. Thomas Aquinas kalte blasfemi for den aller mest alvorlige synd, fordi den er et brudd på det annet bud.

Kristne har altså betraktet blasfemi som mer alvorlig enn syndene vi begår mot hverandre. Årsaken er at menneskets verdighet har Guds verdighet som mål og referanseramme. Vi har vår verdighet i kraft av å tilhøre Gud først og fremst.

Det innebærer også det motsatte: at vi skylder ham all vår takk og all vår pris. Når Torbjørn Holt skriver at «kirken ikke er en forening for bevaring av Guds verdighet. Gud sørger for seg selv», er det derfor en sterkt misvisende karakteristikk.

Gud som død – og irrelevant

Kirken eksisterer i en viktig forstand nettopp for å ære Gud. Det er selve hensikten med messefeiringen en katolsk prest er forpliktet til å feire hver eneste dag. Kirkens misjonsbefaling er vesentlig fordi menneskers frelse er til «lov og pris for hans herlighet» (Ef 1,14).

Til syvende og sist handler dette om ulike oppfatninger av hva kristendommen er, og hvordan den skal forholde seg til verden. Å fremholde blasfemi som den alvorligste synd, er egentlig bare det samme som å si at kristendommen er grunnleggende teosentrisk (gudssentrert). Alternativet er en antroposentrisk (menneskesentrert) trosoppfatning.

Hvis det var noe som var fraværende under OL-åpningsseremonien, var det Gud. Hele seansen fortonet seg som om Gud var død – og i grunnen helt irrelevant. I stedet sto mennesket fram og sa: Jeg har gjort meg selv til Gud.

Gilje og Holt tar, i likhet med mange andre kristne, utgangspunkt i to faktorer: at vi lever i et liberalt og pluralistisk samfunn, og at kristendommen er den historiske premissleverandør for dette liberale og pluralistiske samfunnet.

Derfor kan de argumentere på en angivelig kristen basis for at kristne i dag må være tolerante og «rause» overfor kristendomskritikk og blasfemi.

Blir vi mer og mer kristne?

Som autoritet siterer Gilje den mye brukte rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde, som i et intervju uttaler at «vi blir bare mer og mer kristne». Sunde gir her uttrykk for en oppfatning som er blitt popularisert blant annet av historikeren Tom Holland.

Men å påpeke at vi står i en kristen kulturtradisjon og deler mye av dens språk, er likevel noe annet enn at vi blir stadig mer kristne. Sekulariseringen går mye dypere enn noen av dem tar høyde for.

Det fremste eksempelet på denne dype sekulariseringen bør være at Gud i vår tid betraktes som helt irrelevant. Ikke bare sekulære, men stadig flere kristne lever som om Gud er død på stadig flere av livets områder.

For dem blir enhver anklage om blasfemi like uforståelig som den nært beslektede tanken om at Gud faktisk har noe med hele livet vårt å gjøre – også med vårt kjønn og vår seksualitet.

Kjærligheten som en felles «verdi»

Sunde og Gilje trekker fram kjærligheten som en «verdi» som er felles for kristne og sekulære. Men vi vet inderlig godt at kjærligheten forstås på vidt forskjellige måter i vår kultur.

Mener Gilje å si at kjærlighet er fellesnevneren for den skeive bevegelsen og den kristne tro? Når han skriver at «også dragqueens er elsket av Gud», virker det unektelig slik. Utsagnet passer rett inn i den skeive teologiens språk og virkelighetsforståelse.

Anvendt på åpningsseremonien blir henvisningen til kjærlighet en meningsløs form for moralisme. Kjærligheten kan ikke løsrives fra sannheten. Det som ble vist under åpningsseremoniens heslige tablå, bryter tvert imot med Guds vilje for menneskelig kjærlighet og seksualitet. Hvem har lenger øyne til å se det?