Om å forstå Matteus 24 rett

Matteus kapittel 24 innledes med en scene fra tempelplassen, hvor disiplene ville ha Jesus med i sin beundring av tempelet. Men Jesus fortalte dem at alt ville bli revet ned og at det ikke ville bli stein på stein igjen av tempelet.

Dette var sikkert et sjokk for disiplene, og på veien over Kedron og opp til Oljeberget tenkte de sikkert mye på dette. Iallfall såpass at de ville høre mer om dette. Så litt senere da de satt der på Oljeberget alene sammen med Jesus og så utover byen, så stilte de Jesus tre spørsmål vedrørende dette og om endetiden generelt:

Spørsmål 1: Når skal dette skje? (Tempelets ødeleggelse)

Spørsmål 2: Hva er tegnet på ditt komme?

Spørsmål 3: Hva er tegnet på verdens (aions) ende? (vers 3) (aions på gresk kan også oversettes til «denne tidsalder»)

Og Jesus gir dem svar på dette, og resten av kapittel 24 i Matteus handler om disse tre hendelsene, som dels også griper inn i hverandre.

Slik jeg leser dette kapittelet så fremsier ikke Jesus hendelsene i kronologisk rekkefølge, men tema for tema. Og også gjentakelse og utdypelse av samme tema flere ganger.

Først kommer han inn på dette med forførelse – at mange vil komme i hans navn og villede mange. Krig og rykter om krig. Folk mot folk og rike mot rike, hungersnød og jordskjelv. Ikke særlig lystig dette, med andre ord – men Jesus kaller dette for fødselsveer som må skje før han kommer. Så vi må ikke la oss skremme av dette, sier han.

Han snakker vider om forfølgelse og hat, og om at kjærligheten blir kald hos de fleste, og han begrunner dette i at lovløsheten vil få overhånd. Men enden vil ikke komme før alle i hele verden har fått høre evangeliet.

Så kommer han inn på dette med «den ødeleggende styggedom» og viser til hva profeten Daniel har talt om dette. Det er tydelig at dette handler om skjending av tempelet i Jerusalem. «Fra den tid da det daglige offer blir avskaffet og den ødeleggende styggedom stilles opp, skal det gå 1290 dager» (Dan 12,11).

Her vil noen hevde at dette skjedde i år 70, da romerne ødela tempelet. Men dette må holdes sammen med det apostelen Paulus sier i 2 Tess 2,3–4:

«La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse. Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud.»

Dessuten ble tempelet ødelagt før noen i hele tatt gikk inn i det i år 70, har jeg lest. Jesus gjør det også klart at dette er noe som vil skje langt ute i endetiden, under den store trengsel (vers 21). Så dette er noe som vil skje i fremtiden, og at tempelet da er gjenreist av jødene. Slik ser iallfall jeg på dette.

Så kommer han inn på dette med forførelser igjen (vers 23–25). Falske profeter og falske messiaser vil oppstå, for om mulig føre vill også de utvalgte. Men de som kjenner Bibelens Jesus og har fått Ånden til pant i sitt hjerte (2 Kor 1,22), vil ikke bite på dette. De kjenner sin Gud og de kjenner Den Sanne Hyrdes røst (Joh 10,27).

De vet også at når Jesus åpenbares for andre gang, så skjer det med kraft og herlighet og på en måte som er synlig for alle.

Dette uttrykker han enda tydeligere i de påfølgende vers. Men nå må vi holde tungen litt beint i munnen før vi kommer med altfor kjappe konklusjoner. For når Jesus i vers 29 skildrer store kosmiske hendelser som at solen skal formørkes og månen skal miste sitt lys, og at stjerner faller ned fra himmelen, og himmelrommets krefter rokkes – så er dette noe som skjer før han åpenbares synlig for alle mennesker, og kommer på himmelens skyer med stor makt og herlighet (vers 30).

Den kjappe konklusjonen er da å si at vi vet når Jesus kommer igjen – nemlig etter disse stor kosmiske hendelsene. Men ut fra de påfølgende vers viser han oss at vi ikke kan vite nøyaktig når han kommer, og at det er en mening med det. Meningen er at vi skal være beredt og ventende på ham hele tiden, noe som også kommer fram lenger nede i teksten (vers 42–44).

Så begynner han på en måte forfra igjen og skildrer hvordan tiden og tidsånden vil være før han kommer igjen. Han sammenligner det med hvordan det var i Noahs dager (vers 37–42):

«Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.»

Hvordan skal vi forstå dette? Her er det jo ingen store kosmiske hendelser, men livet går sin vante gang, så å si. De spiser og drikker, tar til ekte og gir til ekte, og folk er i sitt vanlige arbeid. Så her går livet sin vante gang, akkurat som på Noahs tid. Men hva var problemet på Noahs tid? Jo, synd og ondskap hadde helt fått overhånd (1 Mos 6,11–12).

Hvordan er det så i vår tid anno 2024? Ikke så veldig ulikt Noahs tid, vil jeg si. Og det som skildres i dette avsnittet handler også om Jesu gjenkomst. Han sier jo det til slutt her (vers 42), at vi vet ikke hva dag vår Herre kommer. Og da blir det et skille, midt i hverdagslivets vante gang.

Dette handler åpenbart om opprykkelsen av de troende, som også er omtalt i 1 Tess 4,17.

Poenget er at vi alltid skal være ventende og beredt til å møte Jesus.

Det er aldri feil å si at Jesus kommer snart. Siste del av dette kapittelet handler om nettopp dette, om hva holdning vi har til Jesu gjenkomst, og hvor farlig det er å si som så: «Det varer lenge før min herre kommer» (vers 48). Da havner en fort på avveier, og kommer under Guds dom. Så derfor er det så viktig at vi hele tiden er våken, ventende og beredt. For Jesus kan komme igjen når som helst, og ta sine til seg.

Er vi beredt for det?

Bibelen advarer oss mot et stort frafall i endetiden