Om å slå folk i hodet med Shakespeare og Bibelen

I en nylig utgave av Dagens podkast «Med Tore og Tarjei», har de en interessant samtale med Jarle Mong, Sofie Braut og Joakim Magnus om det å lese Bibelen sammen. Gjestene gleder seg over det som ser ut som en fornyet åpning inn mot Bibelen. Folk er nysgjerrige, sier de. Bibelen er i ferd med å bli eksotisk og spennende igjen. 

Samtidig opplever mange at det ikke uten videre er stuerent å bruke Bibelen i den offentlige samtalen. Sofie Brauts respons til dette er at en slik bruk av Bibelen ikke må stanses av anklager om å slå folk i hodet med bibelvers. Det er tilsynelatende mer legitimt å slå folk i hodet med Shakespeare, sier hun. Bak dette hjertesukket ligger sannsynligvis en opplevelse av at skatten av gamle tekster fra den kulturelle kanonen kan brukes i den offentlige samtalen, men at dette ikke gjelder Bibelen. 

Jeg har forståelse for dette hjertesukket, men vil dra det i en litt annen retning. Brauts retoriske sammenligning av Shakespeare og Bibelen sier ikke bare noe om hva slags tekster vi har i vår norske kulturelle kanon, men også noe om hva slags utfordringer vi møter på når vi leser gamle tekster inn i vår tid. Det kan jo virke som om Shakespeare og Bibelen er så forskjellige at de knapt kan settes på linje. Men de har likevel det felles at de er skrevet innenfor hver sine sett av historiske og kulturelle kontekster og nå leses og brukes i helt andre kontekster.