Om å tolke Donald Trump

I mange år har jeg smilt skjevt av de norske mediene som er så heseblesende opptatt av å overbevise Ola nordmann om at vi konsekvent bare bør sympatisere med de venstreorienterte presidentkandidatene fra Det Demokratiske partiet i USA. Jeg så på det som bortkastet energi og spalteplass. For de fleste av oss i Norge har jo ikke stemmerett i USA. Hva vi i lille Norge mener, påvirker ikke det amerikanske valgutfallet med så mye som en promille.

Foran presidentvalget i USA i november 2016 kom jeg til at det ville være umulig å sympatisere med abortliberale og antiisraelske Hillary Clinton. Men jeg merket meg en mulig republikansk presidentkandidat som het Ted Cruz. Han var evangelikal kristen, abortmotstander og varmhjertet Israel-venn. Derfor håpet jeg at Det republikanske partiet ville samle seg om ham. Men det gjorde de ikke. I stedet nominerte de Donald Trump.

Det tok jeg avslappet til etterretning. Jeg minnet meg selv om at jeg fremdeles ikke hadde stemmerett i USA og at det ikke spilte noen som helst historisk rolle hva jeg for min del tenkte om USA. Og selv om Donald Trump hadde en stormfull profil, merket jeg meg løftene hans om reversering av fri abort i USA og om en langt mer proisraelsk president-profil. Derfor sa jeg høsten 2016 til meg selv at jeg antakelig ville ha stemt på Donald Trump om jeg hadde hatt stemmerett. Men det hadde jeg ikke. Derfor var det ingen grunn til å hisse seg opp.