Om akademi og bibelsyn
I mitt teologiske arbeid benytter jeg meg av all tilgjengelig kunnskap for å prøve å forstå og finne svar, men aksepterer at Jesus omtaler Jona som en historisk person og omvendelsen i Ninive som en virkelig hendelse selv om det ikke finnes andre kilder til dette.
Det har vært interessant å følge debatten som har gått i Dagen de siste ukene. Viktige spørsmål er tatt opp, og det er flott å se at NLA har engasjerte studenter som stiller helt grunnleggende spørsmål. Det er godt at de blir tatt på alvor fra lærernes side. Viktige og avklarende bidrag med mange gode refleksjoner om akademia og bibelsyn har kommet.
Jeg vil imidlertid kommentere Peder Solbergs uttalelser om «bibelfundamentalismen» som han mener har sin rot i en reaksjon på en moderne rasjonalistisk «liberalteologi», og stiller mennesker overfor et falsk valg mellom troskap mot Gud og intellektuell redelighet.
Annonse
Uttrykk som «bibelfundamentalisme» og «Bibelens ufeilbarlighet» har fått et negativt stempel i toneangivende norsk luthersk teologi, og med slike uttrykk har mange ganske overfladisk avvist bibelsyn som kan kategoriseres slik. Solberg er ikke overfladisk, og treffer med sin karakteristikk én type syn, men det finnes et klassisk luthersk bibelsyn som holder fast ved Bibelens ufeilbarlighet uten å bli det han kaller «bibelfundamentalisme».
Det kan derfor være grunn til å rydde litt opp, slik at studenter med et klassisk luthersk bibelsyn som holder Bibelen for å være ufeilbarlig kan gis frimodighet til å studere teologi. Det er et skrikende behov i vårt land etter unge menn med en slik basis som er villige til å bli kalt av Gud til pastortjeneste både i vårt og andre land.
Bibelsyn er ingen ny debatt, den foregikk også før opplysningstiden. Skepsis overfor mirakler og budskap fra Gud har det vært til alle tider. Ulike måter å lese Bibelen på er heller ikke noe nytt, og Martin Luther avviste blant annet flere kirkefedres bibelfortolkning som vranglære. Men også calvinsk rasjonalisme som skal ha alt til å gå opp forstandsmessig ble avvist. En luthersk bibellesning stopper opp og aksepterer at det ikke er alt vi kan forstå med vår begrensede forstand.
Det er her det faktisk kan virke som den akademiske teologien også på tradisjonelt bibeltro hold ser ut til å ha gått inn på premisser som ikke er hentet fra klassisk lutherdom, men fra bibelkritikken med røtter i opplysningstiden. I iveren etter å forsvare troen kan man komme i skade for å gjøre som Schleiermacher i sin tid. Intensjonen hans var å forsvare kristentroens plass i akademia, resultatet ble en total underminering av den kristne tros historisitet, og dens frukt ble liberalteologien.
Ettersom denne debatten har utgangspunkt i NLA kan det passe med et sitat av institusjonens første professor og rektor, Erling Danbolt (for ordens skyld: min far):
«Kristen teologi/ bibelstudium skulde være et studium av Den Hellige Skrift, Guds ord, ikke bare av Bibelen som historisk dokument og litteratur, men av Den Hellige Skrift som Guds ord. Det forutsetter at studiet hviler i vissheten om at det er Guds ord vi arbeider med, det er Gud som taler til oss gjennom det - til de første leserne men også til alle tiders mennesker. Fordi det ikke bare er Skrifter skrevet av dypt religiøse forfattere, men av forfattere drevet av Guds Ånd. ...
For man vil ikke anse Den Hellige Skrift som Guds ord, bare som menneskeord. Derfor vil man forstå det utfra vår tids fantastiske evne til å forstå alle ting bedre enn tidligere slekter. Og man går til Bibelstudiet med den forutsetning at vi først må spørre om dette kan være riktig. Kan det ikke det, må vi forkaste det eller rette det som en mangelfull skolestil. Undere kan ikke skje (-det vet vi-) altså har de ikke skjedd og så videre.
Vi får det man har kaldt Vurderingsteologien. Men hvad bruker man som vurderingsnorm? Vår forstand? Ja, vår store forstand. Og våre enorme kundskaper om de tider Den Hellige Skrift taler om. Det blir altså det vi kaller Tidshistorie ( i bredeste forstand) som blir vår forståelsesramme.
Annonse
Vi trenger tidshistoriske opplysninger. Vi må kjenne de politiske forhold på den tid det tales om. Vi må kjenne Egypt og faraoene, Babylon og Syria og deres kongerekker, Rom og dets keisere administrasjon osv. ... Men vet vi nok? Er våre profanhistoriske kundskaper så fyldige at vi er sikker på å sette de skrifter vi studerer inn i den rette sammenheng?» (Manuskript fra foredrag holdt i 1982 )
Det er denne ydmykhet på vegne av all mulig kunnskap i samtiden jeg savner i mye av bibelsynsdebatten. Det er denne ydmykheten vi møter hos Luther:
«Kan det tenkes noe mer absurd enn at vi tiltar oss å dømme om Gud og hans ord; vi som tvert om burde dømmes av Gud? Derfor skal vi ganske enkelt stå fast på at når vi hører Gud si noe, så tror vi det, og tar ikke opp noen diskusjon om det. Vi skal heller la vår fornuft ta til fange i lydighet mot Kristus (2.Kor 10,5).» (Hjelde, Lønning, Rasmussen: Martin Luther. Verker i utvalg Bind VI, Oslo, 1983, side 255-56)
Det er denne holdningen som er grunnlaget for at vi i Ad-Fontes pastorutdanning holder fast ved Bibelens ufeilbarlighet. For hvilken kilde til kunnskap er sikrere enn den? Dersom det finnes en sikrere kunnskapskilde, så vil den stå over Bibelen. Men kan noe være mer ufeilbart enn Guds inkarnerte ord? Moderne historieforskning og naturviten- skap er så absolutt ikke ufeilbarlig, og reviderer jevnlig sine funn i tråd med vitenskaplig metode.
Filip Melanchton skrev følgende i den første lutherske troslære:
«Hvad der overleveres udenfor Skriften, er tvetydigt, og det er uvist, om det stammer fra Guds Aand eller en Løgneraand. ...Hvordan skal vi kunne prøve Aanderne, dersom man ikke bedømmer dem efter en bestemt Regel, nemlig Skriften?» (Melanchton, Philip: Loci. Evangeliske Hovedtanker, København, 1953, s70-71)
Hjelpevitenskapene er bare det, og de kan ikke hjelpe oss til sann innsikt i Bibelen. Bibelen er som solen, den trenger ikke opplysning selv, men den gir opplysning. Hjelpevitenskapene blir mer som månen som med sollysets hjelp kan gi et svakt skinn.
La gå at det er ting der jeg ikke forstår, men min forstand er begrenset. I mitt teologiske arbeid benytter jeg meg av all tilgjengelig kunnskap for å prøve å forstå og finne svar, men aksepterer at Jesus omtaler Jona som en historisk person og omvendelsen i Ninive som en virkelig hendelse selv om det ikke finnes andre kilder til dette - og jeg undrer meg på hva slags fisk det er tale om. I studietiden gikk arkeologene fra å si at deres funn ikke stemte med Bibelens ord om Jerikos murer, til at de stemte og tilbake igjen. Det er flott når arkeologien stemmer med fasiten som er gitt oss i Bibelen, men det er ikke avgjørende fordi menneskets kunnskap er stykkevis og delt.
Annonse
Når det gjelder evangelistenes litt ulike beretninger om oppstandelsen, så er de forskjellige, men de motsier ikke nødvendigvis hverandre. Tvert i mot er det ikke en søkt harmonisering å lete etter å finne ut hvordan de sammen gir et helhetlig og samstemt bilde av det som skjedde. Når det faktisk går an å finne løsning på tilsynelatende motsetninger, så viser det at det ikke er noen motsetning, bare spørsmål om beretninger med ulik vinkling.
Bibelen er ulikt andre religionens skrifter nært knyttet til historiske hendelser - en historiebok som forteller om Guds tale og handlinger i historien. Den gitt oss i sin form av Gud selv som et vitnesbyrd om Kristus og hans frelse på en slik måte at alt vitner om Kristus. Og reformasjonens største gjenoppdagelse var nøkkelen til å lese Bibelen rett med brillene «lov og evangelium» som åpner for at vi kan ta i mot Guds inkarnerte ord slik det er ment: til frelse.
Det er forøvrig her Saul tok feil i sin iver for Lovens bokstav, hans forblindelse var ikke bibeltroskap i forhold til Skriftens historiske forankring, men blindhet for dens vitnesbyrd om Kristus og evangeliet. Om vi fokuserer slik på Bibelens åndelige side at vi ser bort fra at Or- det faktisk er inkarnert i vår verden, da forsvinner også det åndelige budskapet som dugg for solen. Gud møter oss som hele mennesker med ånd, sjel og legeme.
