Om bare alle predikanter var trosforkynnere

I de siste har det vært en del fokus på trosbevegelsen og trosforkynnelsen i kristne media. Jeg tenker blant annet på bonusepisoder til Dagens podkast-serie om Levende Ord, og «Tore og Tarjej» som tar opp trosbevegelsens bidrag til norsk kristenhet i en av sine podkasts.

Dette er et interessant tema som må ses i en mye større sammenheng enn Levende Ord.

Bevegelsen som aldri ble

I min bok, «Tøffe tider», omtaler jeg, med tanke på vårt eget land, trosbevegelsen som «bevegelsen som aldri ble». Kirker som Oslo Kristne Senter og Karisma Senter (Karismakirken) og flere andre var bevisste på at vi ikke ønsket å bli oppfattet som en del av en trosbevegelse i betydningen et «nytt trossamfunn» eller en «ny bevegelse». Vi framsto som frittstående, evangeliske, karismatiske menigheter.

Heller ikke Levende Ord «markedsførte seg» i særlig grad som en trosforsamling, selv om de sto nærmere Livets Ord i Sverige hvor «trosrørelsen» mer var en virkelighet, blant annet gjennom en egen predikantorganisasjon ledet av Ulf Ekman.

Likevel, mange av de nye menighetene som ble plantet i Norge på 1980- og 90-tallet var inspirerte av både trosforkynnelsen og andre karismatiske bølger og retninger. I dag er mange av disse tilsluttet Pinsebevegelsen, og trosforkynnelsen er levende innen Pinsebevegelsen og i flere pinsekarismatiske sammenheng.

Egentlig skal all evangelisk forkynnelse være trosforkynnelse i beste betydning av ordet, uten å gjøre det til en spesiell teologisk retning.

Trosforkynnelsen

For meg personlig og for vår pinsemenighet i Stavanger, førte inspirasjon fra trosforkynnelsen, sammen med en ny åpenhet for Den Hellige Ånd, til fornyelse og vekst på 80- og 90-tallet. To avgjørende elementer i menighetens forvandling fra den tradisjonelle pinsemenigheten Zion, til Karisma Senter, var lovsangen og en ny frimodighet i forkynnelsen.

Jeg husker godt da de små og lettleste heftene av Kenneth E. Hagin, som av mange ble kalt trosbevegelsens far, ble spredd i Norge, på engelsk og etter hvert på norsk. Det var stort sett verken dyp eller ny teologi, men det tente noe i hjertet og ga en ny frimodighet, og for meg forfrisket dette flere sannheter i Guds Ord.

Det meste var kjent stoff fra min bakgrunn i Pinsebevegelsen, og bibeltemaer som «Rettferdighet og en ny skapning i Kristus», «Åndens ledelse, Åndens gaver og helbredelse», var noe av det som ble forfrisket.

Samtidig leste jeg Hagin som jeg leser alt annet, etter Bibelens anvisning; «Prøv alt og hold fast på det gode», og som Paulus også sier: «Vi ser stykkevis». Derfor var det også noen sider av Hagins undervisning jeg valgte å legge til side. Trosforkynnelse ble ikke for meg en ny teologisk retning eller et «trossystem», men en inspirasjon til å forkynne evangeliet med større frimodighet og tro.

Hvem skal rydde opp etter hva

I Dagens podkast etterlyses det at ingen har «ryddet opp» etter denne undervisningen, eller deler av den. «Retten til helbredelse og en syndefri tilstand» og «læren om ånd, sjel og kropp», nevnes som eksempler. Jeg er enig i noen av innvendingene, eller rettere sagt mot ytterligheter som kom fram i nevnte program.

Det meste kan bli galt hvis det blir ensidig eller tas ut av sammenheng og helhet. Noe av dette ble med rette påpekt, blant annet i samtale med min venn, Geir Lie. Ytterligheter og overtramp med bakgrunn i forkynnelse, bøker og hefter er for øvrig ikke noe nytt i kristenheten, og jeg er selvsagt enig i at det er viktig å oppklare misforståelser og klargjøre standpunkt.

Flere forhold spiller inn her. Det ene er at «disiplene» av og til går lenger enn læreren. Da kan det som egentlig er en stor velsignelse, bli en avsporing. På den annen side kjenner ikke jeg noen i vårt land som uten videre og helt ukritisk følger Hagin eller Kenyon i alt de har skrevet eller andre har nedskrevet fra deres undervisning.

Samtidig, hvis sannheter som har vært lite forkynt forfriskes og fornyes, betones de gjerne ensidig i en periode. Det kan bli som å gå fra grøft til grøft før man havner midt på veien. Både sikkert og heldigvis har en del ensporet forkynnelse blitt mer nyansert med årene. Det gjelder for øvrig i ulike kristne leire.

Evangeliet midt på veien

Som sagt hørte jeg med interesse Dagens podkast. Flere relevante spørsmål ble reist, men min opplevelse var likevel at man i for stor grad opptrer som teologisk veiviser når det etterlyses opprydding etter denne forkynnelsen. Som sagt må trosbevegelse og trosforkynnelse også sees i en videre sammenheng og større bredde enn Levende Ord på 90-tallet.

Jeg deler både hensikt og ønske i Dagens podkast, om sunnhet og balanse i liv og lære. Samtidig tenker jeg at begrepet «trosforkynnelse» ikke er begrenset til en viss teologi eller forkynnelse. Sunn trosforkynnelse hører til vårt felles evangeliske grunnlag, og både kristenheten og vårt land behøver det enkle og kraftfulle budskapet forkynt med frimodig tro og i kjærlighet til mennesker!

Moses sa: «Om bare alt Herrens folk var profeter.» Jeg vil si: «Om bare alle predikanter var trosforkynnere.»