Om slaver og kjøtt i bibeloversettelsen

Omkring 200 år f.Kr. satt en gruppe lærde jøder i Alexandria og oversatte Bibelen til gresk. Bibelen var hellig skrift, så oversettelsen måtte være mest mulig lik grunnteksten. Det ga oss en særegen form for gresk, en slags hebraisk med greske ord og bokstaver.

Siden har dette såkalt «konkordante» oversettelsesprinsipp vært dominerende i bibeloversettelser helt til nyere tid. Først i 1978 fikk vi hos oss en «idiomatisk» bibeloversettelse, dvs. at oversettelsen skulle gjengi innholdet mest mulig presist i en naturlig, moderne språkform, heller enn de enkelte ordene.

Nå synes det som vi er på vei tilbake til den konkordante oversettelse: Oversetterne vil tilbake til grunntekstens ordvalg og ikke fikle med moderne omskrivinger. Det er bare det at ord ofte skifter både betydning, bruksområder og assosiasjonsinnhold.