Om vi ikke inkluderer våre medmennesker, aksepterer vi ufrihet for dem som er utenfor

Ville du reagert dersom naboen sitt barn ikke gikk på skolen? «Ja, selvfølgelig», sier du nok. Men hva om det barnet ikke var helt som dine barn? Hva om det hadde en større funksjonsnedsettelse? Ville du vært like sikker i din sak på at også det barnet hadde rett til å gå på skolen? Jeg håper det. For du ville hatt rett.

Ekskludering skaper fattigdom

For mange av de barna som er en del av den milliarden mennesker med en eller annen form for funksjonsnedsettelse i verden så er det ingen som stiller spørsmål når de holdes hjemme, får dårlig undervisning, eller blir glemt i et overfylt klasserom. Stigmatisering i lokalsamfunnet kan flere steder til og med gjøre at mennesker holdes skjult fordi familien skammer seg over barna sine. Andre steder kan det handle om at bussene ikke er tilpasset rullestolen som barna er avhengige av for å komme seg rundt.

Funksjonsnedsettelser fører på denne måten til fattigdom, fordi barn og unge fratas sjansen til å lære på skolen, delta i samfunnet og senere få seg en inntekt. Mens fattigdom også kan føre til funksjonsnedsettelser hos andre barn fordi de ikke får nok næring eller får nedsatt funksjonsevne av helseutfordringer som ikke blir løst tidlig nok.

Inkludering er bra for alle

Inkludering er bra for den som blir inkludert, og det er bra for hele storsamfunnet; barn, lærere, foreldre og lokalmiljøet. For eksempel gjør det at lærere får kompetanse om hvordan de kan tilrettelegge undervisningen for den enkelte elev, at alle elevene i klassen kan gjøre det bedre. Å jobbe med et inkluderende klassemiljø gjør også at alle trives bedre, fordi alle kan føle seg trygge.

Et våkent blikk

Det viktigste grepet vi kan gjøre kan virke litt lite konkret, men det har enormt stor effekt: Vi må alle se våre medmennesker som like mye verdt. Din verdi i samfunnet avhenger ikke av hvor mye du produserer av arbeidsplasser, hvor vakker du er, hvor sterk du er eller hvor smart du er. Vi er alle like verdifulle, og vi behandler hverandre som vi skulle ønske å bli behandlet selv. Det menneskesynet er dessverre ikke selvsagt, og vi må kjempe for det – her hjemme og ute i verden.

Et annet grep er at vi særlig må nå fram til dem som tilhører flere utsatte grupper samtidig. En ung jente med en funksjonsnedsettelse tilhører tre utsatte minoriteter på en gang, og kan i mange land møte utfordringer uansett hvor hun er i samfunnet. Det er vondt å ikke ha noe sted der man kan føle seg sett og verdifull.

Vilje til å bli bedre sammen

I Norge er det selvsagt at det er myndighetene som har ansvaret for at alle innbyggere har like tjenester. Slik må det også være i landene der vi jobber. Vi i Misjonsalliansen og andre som oss må derfor hele tiden sørge for at politikere og byråkrater følger opp de forpliktelsene de har. Der staten i dag er for svak til å levere tjenester, kan vi sammen med lokale krefter få ballen til å rulle.

Et eksempel på det, er å starte ressurssentre som kan vise vei og spre det våkne blikket. Et slikt senter som vi i Misjonsalliansen er stolte av er Centro Creer i Ecuador. Da vi startet det i 1998 ble funksjonshemmede ofte gjemt bort og lokale myndigheter tilpasset få av sine tjenester.

I dag er det 250 familier som får hjelp på senteret, og tusenvis har fått hjelp de 24 årene det har eksistert. Sammen har vi utviklet metoder for inkludering i arbeidsplasser og skoler, og lokale myndigheter har latt seg inspirere. Det kan enda bli bedre, men det er nå mulig å finne kjærlighet og omsorg, for alle barn.

Et felles ansvar

Om vi ikke aktivt søker muligheter for å inkludere våre medmennesker, så aksepterer vi ufrihet for dem som er utenfor. Et senter kan bety mye, men det er vår felles innsats for inkludering, gjennom våkne blikk og vilje til samarbeid som virkelig forandrer verden.