Omvendelse fra ekstremisme

En av nestorene i norsk journalistikk, Anders Magnus, har 4. juli kommentaren «Støre og Ap må snu i innvandringspolitikken – før det er for sent» i Nettavisen. Det er særlig to forhold som bekymrer ham.

For det første at ytre høyre har fremgang i Europa. For det andre at Norge (i likhet med en rekke andre europeiske land) sliter med dramatisk økende kriminalitet, også kjent som «svenske tilstander», noe svenske politikere nå advarer andre lands politikere mot.

Dessverre er det altfor mange som kun vil snakke om sosioøkonomiske faktorer som forklaring på den økende kriminaliteten, mens «få er villige til å medgi at rot-årsaken er innvandringen», som Magnus påpeker.

Samme dag har Johannes Morken fra Stefanusalliansen kronikken «Oppgjer med ekstremistar» på trykk i Dagen. Han er særlig opptatt av den ekstremismen som gjør seg gjeldende i ikke-vestlige land, men har en formaning også til oss i Vesten:

«Det er all grunn til å kjempa mot islamsk, hindunasjonalistisk og buddhistisk ekstremisme. Men den kampen blir meir truverdig når det blir teke tydelege oppgjer også med ekstremistisk misbruk av kristen tru og tanke.»

Det er mulig at Morken og jeg er uenige om enkelte definisjoner her, men i prinsippet er jeg hjertens enig med ham.

De fleste vestlige land har i flere tiår ført en innvandrings- og integreringspolitikk som har banet veien for fremveksten av islamsk ekstremisme i landene våre, samt en kriminalitet som er i ferd med å spinne ut av kontroll. Ingen bør være forundret over at denne utviklingen avstedkommer en motreaksjon som kan bikke over i høyreekstremisme.

La oss håpe at det i Arbeiderpartiet (samt i Høyre, KrF, SV og alle de andre partiene som er medansvarlige for dagens misere) kan ta et oppgjør med livsfjerne forestillinger om hvordan et bærekraftig samfunn kan opprettholdes.

Og la oss alle omvende oss fra alt som er, eller bidrar til å fremme, ekstremisme.