Oppgjør, forsoning og veiskiller i Misjonssambandet

Det har over mange år vært uro i Misjonssambandet knyttet til håndtering av både varslingssaker og «misjonærbarnsaken», sistnevnte kalt «alle varslingssakenes mor i Misjonssambandet».

Tidvis har uroen kommet til uttrykk gjennom avisinnlegg og på sosiale medier: Kritikk av ledelsen for maktmisbruk, ukultur, kritikkverdig oppfølging og behandling av varslingsaker, tilsløring og omskriving av fakta – men – også kritikk av kritikerne, med beskyldninger om heksejakt, meningsdiktatur og bruk av offermakt.

Jeg tror de fleste, i likhet med meg, syns at det er en trist situasjon.

Veiskillet i 2009

Det hadde ikke trengt å bli slik. I 2009 sto Misjonssambandet ved et veiskille. Som respons på resultatet av den mye omtalte misjonærbarnundersøkelsen kom daværende generalsekretær i NLM, Ola Tulluan og daværende generalsekretær i NMS, Kjetil Aano, med en sterk, offentlig beklagelse for den smerte mange misjonærbarn har vært utsatt for.

De avslutter beklagelsen med følgende: «Kontrasten mellom de kristne idealene for misjonsarbeid på den ene siden og den smerten som er påført på grunn av ordninger misjonen har hatt, er en virkelighet organisasjonene tar inn over seg. Derfor vil vi i tiden fremover være opptatt av å gi god oppfølging og støtte, ikke minst overfor de av dere som bærer på dype sår og vonde opplevelser.»

Hva skjedde videre?

Løftet i 2009 var altså å følge opp misjonærbarnundersøkelsen med handling. Et opplagt spørsmål er derfor hvorfor så ikke skjedde? Og hva med behandlingen av flere andre varslingssaker? Det er spørsmål som først og fremst må rettes til dem som bærer hovedansvaret for det: Misjonssambandet hadde en og samme leder for hovedstyret i perioden 2009-2018, en og samme generalsekretær 2010-2022, og en og samme personalleder 2011-2023.

Det er i den forbindelse verd å merke seg at organisasjonens kontrollkomité i sine to rapporter i 2020 og 2022 pekte på kritikkverdige forhold knyttet til behandlingen av varslinger og ledelsesutfordringer i organisasjonen.

Også innad i hovedstyret har uro over dårlig behandling av personal- og varslingssaker vært så sterk at tre tidligere hovedstyremedlemmer har gått ut i media og bekreftet at det er hold i kritikken mot ledelsen. Enkelte har av samme grunn gått ut av styret.

Lars Gaute Jøssang satt som hovedstyreleder i perioden hvor misjonærbarnsaken ikke ble fulgt opp og da den mye omtalte rettssaken (om erstatning for skade som følge av opphold og overgrep mot et 14 år gammelt misjonærbarn på internatskole på Taiwan samt skade for senere mangelfull håndtering av saken fra Misjonssambandets og Frikirkens side), en periode der også mange andre varslinger ikke ble tatt tak i.

Det er oppsiktsvekkende at nettopp han var den som sørget for at forslagene fra kontrollkomitéen ble betydelig dempet på generalforsamlingen. Han begrunnet dette med etter min mening feilaktige påstander om at kontrollkomitéen hadde gått utover sitt mandat. Han beskyldte den sågar for å ha beveget seg fra å være en teknisk til en politisk aktør.

Slik jeg leser retningslinjene for kontrollkomitéen og slik komitéen selv begrunner det i rapporten, har de utført sitt arbeid og rapporteringsansvar i tråd med §§ 2, 3, 5 og 6, og baserer vedtaksforslagene på forhold som framkom av arbeidet de hadde utført i perioden. Det som i særlig grad forundrer meg er at det store flertallet av generalforsamlingen ikke reagerte, men kjøpte argumentet hans og lot seg avspore. Oppgjøret det lå an til å kunne bli, skjedde dermed ikke.

Kritiske forhold i sakshåndteringen

Fire forhold fremkommer av det som har vært publisert i ulike medier, som særlig synes å true en saklig og forsvarlig sakshåndtering. I enkeltsaker som har blitt kjent gjenspeiles flere av disse, med den innvirkning det har hatt på sakshåndteringen.

1. Tette relasjoner og bånd mellom ledere og på tvers av nivåer i organisasjonen. Familie-, vennskaps-, arbeids,- og forsamlingsrelasjoner etc. mellom ledere og på tvers i organisasjonen gir påfølgende distanse og habilitetsutfordringer i håndteringen av saker. Slike forhold er også påpekt i kontrollkomiteens rapporter og gjenkjennes av ansatte og frivillige i organisasjonen.

Også ‘utenfra’ er tette relasjoner i ledersjiktet påpekt, blant annet at flere av lederne er kamerater fra studietiden. I et Vårt Land-intervju i 2016 med daværende generalsekretær og informasjonsleder kommer det nære vennskapet klart til uttrykk, og at de to samt et par andre av lederne kjører sammen til og fra jobb den forholdsvis lange strekningen mellom Indre Østfold og Sinsen.

På spørsmål om de andre i ledergruppen føler at de går glipp av mye fordi de ikke sitter i denne bilen, svarer Åsland: «Vi har hatt en grundig samtale om det. Vi som kjører sammen, har satt ord på hva vi tenker om det, og de som er «utenfor» har sagt ifra om hva de tenker. Vi har det trivelig og snakker om viktige ting, men vi er jo veldig klar over at vi ikke skal oppføre oss som om vi har snakket ferdig». Svaret taler for seg selv.

2. Manglende oppmerksomhet og bevissthet på asymmetriske maktrelasjoner og misbruk av makt. Varslingsekspert og advokat Birthe Eriksen, som har bistått i en av varslingssakene og kjenner flere av dem, påpeker i Dagen 07.10.21 varslingsutvalgets manglende vurdering av maktmisbruk, lederframferd og -rolle i saker. Medarbeiderundersøkelsen fra 2021 underbygger varsleres kritikk om maktmisbruk og viser en usunn enighets-kultur, men det bekymret ikke Åsland.

I det offentlige rom har dette forholdet også kommet til uttrykk når ledelsen i flere tilfeller har gjort seg selv til offer når det varsles på dem eller de får kritikk. Det vitner om manglende forståelse for den maktposisjon de innehar.

Rettssaken i 2013 er kanskje det grelleste eksemplet på hvordan makt har blitt utøvd overfor mennesker i en sårbar situasjon. Det er ingen grunn til å nedtone, tilsløre og omskrive fakta i saken slik avtroppende informasjonsleder Espen Ottosen har blitt kritisert for. Saken vitner om moralsk havari.

3. Manglende overholdelse av arbeidsmiljølovens og organisasjonens egne rutiner for varslingsoppfølging. Varslingshistorier som har blitt kjent, kontrollkomitéens to rapporter, og etterhvert også erkjennelse fra stadig flere sentrale ledere i organisasjonen, bekrefter kritiske mangler i oppfølgingen av saker.

Det samme gjør også det at 24 varslere offentlig har advart andre mot å varsle fordi varslinger ikke blir gjenstand for troverdig behandling. Inntil nylig hadde heller ikke organisasjonen varslingsrutiner som ivaretok frivillige medarbeidere, selv om mye av arbeidet utføres av slike. Det kom på plass i 2021 på initiativ fra kontrollkomiteen.

4. Forholdet til sannferdighet. Det har gjennomgående blitt påpekt at ledelsen ikke gir riktige opplysninger, eller omskriver saker i større eller mindre grad. Det har fremkommet at hovedstyret har erkjent at Åsland har uttalt seg upresist og til dels usant om enkelte deler av Endre Stenes varslingssak med den konsekvens og belastning det har medført for Stene.

Tilsvarende har Ottosen tilslørt og omskrevet fakta om rettssaken i 2013 og kommet med påstander om at Øystein Stenes podkastepisode om saken inneholder «grove feilaktige påstander». Den avpubliserte artikkelen i Utsyn (12.04.24) var etter eget utsagn motivert av ansvarsfølelse for å korrigere slike feil og nyansere viktig informasjon om den.

Ottosen var til stede kun en av dagene rettssaken pågikk. Andre, som fulgte saken alle dagene – blant andrejournalister, vitner og tilstedeværende i saken – beskriver en helt annen historie enn Ottosens. Ottosens påstander om grove feil er også blitt offentlig tilbakevist.

Ved å underkommunisere eller snakke usant om varslingssakers innhold, har varslingsbehandling som rammer dem selv eller andre som er en del av maktapparatet blitt motarbeidet. Ved å snu saker på hodet gjøres varsleren til problemet – ikke hva det varsles om. Mistenkeliggjøring av varslere, manglende forståelse av situasjonen hos misjonsfolk, og for mange, tap av tillit til ledelse og system, er noen av konsekvensene.

Lederskifter og mer turbulens

Situasjonen i Misjonssambandet har ført til flere lederskifter. Dette har utløst engasjement og følelser hosmange, sist i forbindelse med informasjonslederens avgang. Mye av kritikken mot Ottosen gjelder hans rolleforvaltning som Misjonssambandets informasjonsleder.

Det undrer meg at så mange, fordi Ottosen er en uredd debattant i offentlige debatter, tilsynelatende ikke ser problemet i den manglende rolleforståelsen, illojaliteten til, og kollisjonskursen med egen ledelse som har kommet til uttrykk i medieutspill både i forbindelse med Åslands avgang i 2022, under åpningen av generalforsamlingen noen uker etter, samt nå i senere tid. I andre sammenhenger ville slike forhold ha vært oppsigelsesgrunn.

Det er liten grunn til å betvile at dersom beklagelsen fra 2009 hadde blitt fulgt opp i henhold til intensjonen, og varslinger håndtert på en ryddig måte, hadde situasjonen i organisasjonen vært en helt annen enn det vi har blitt vitne til gjennom ulike medieoppslag, særlig de siste par årene.

Nytt veiskille

Organisasjonen står nå ved et nytt veiskille: Ledelsen har tatt grep for å rette opp igjen skuta og følge den kursen som ble angitt i 2009. Jeg ønsker Misjonssambandet, som representerer en stor og viktig del av mitt liv, det beste, og håper at generalsekretær Gunnar Bråthen og et samlet hovedstyre nå kan fortsette det sårt tiltrengte opprydnings- og forsoningsarbeidet som er påbegynt og at de får nødvendig ro til det.