Oppgjørets time i Misjonssambandet

Fredag ettermiddag kom det nok en bombe fra Norsk Luthersk Misjonssamband. Det er ikke mer enn 11 dager siden NLM beklaget overfor Gunnar Hansen og hans familie. Senere har det blitt kjent at en del av avtalen var en økonomisk oppreisning på 750.000 kroner.

Fredag denne uken ble det så kjent at et annet misjonærbarn, Liv Kristin Steen Brundtland, blir tilkjent det samme beløpet.

I beklagelsen til Hansen skrev NLM at de beklager «den belastningen Gunnar Hansen og hans familie har vært utsatt for i de nesten 20 år han har kjempet for misjonærbarnas sak i full offentlighet for å bli hørt. Vi ser og forstår at dette har kostet dyrt.»

I beklagelsen til Brundtland heter det først at «Internatordningen som skilte foreldre og barn, ivaretok ikke barnas behov for omsorg og nærhet til foreldrene. Ofte vernet heller ikke systemet barna mot krenkelser eller overgrep.»

Så kommer selve beklagelsen: «I ettertid må vi imidlertid erkjenne og beklage at Misjonssambandet som organisasjon ikke maktet å følge opp godt nok. Flere forsøkte å påpeke dette, deriblant Liv Kristin Steen Brundtland.»

Det har vært snakket om uro i Misjonssambandet i flere år. Våren 2022 kunne det se ut for at det gikk mot full konfrontasjon på sommerens generalforsamling. Så gikk generalsekretær Øyvind Åsland av, bare noen uker før, og bildet endret seg.

På selve generalforsamlingen ble kontrollkomiteens rapport presentert. Den inneholdt sterk kritikk av den sittende ledelsen.

Rapporten ble imidlertid langt på vei avvist av delegatene, med henvisning til at komiteen hadde gått utover sitt mandat. Dermed ble ikke generalforsamlingen det oppgjøret den kunne ha blitt.

Misjonsveteranen Birger Helland ble konstituert som generalsekretær. Han skulle sitte en kort periode frem til ny generalsekretær ble ansatt.

Men Helland skulle komme til å bli sittende i et år, og det har etter hvert blitt stadig tydeligere at han brukte mye av sin tid på å prøve å rydde opp i den uroen som åpenbart fantes.

Det første blant annet til at da Gunnar Bråthen tiltrådte i juni i fjor, var allerede mesteparten av arbeidet gjort for at Misjonssambandet kunne komme med en beklagelse til misjonærbarn i slutten av samme måned. Og det stoppet ikke der heller.

Gunnar Bråthen har ikke vært del av den sentrale ledelsen i Misjonssambandet før han ble valgt inn i hovedstyret i 2022. Og han har ikke holdt noen høy offentlig profil etter at han begynte som generalsekretær. Men med de grepene som nå blir tatt, må vi i det minste kunne fastslå at situasjonen har forandret seg.

Det er talende når NLM i sin redegjørelse fredag ettermiddag viser til rettssaken fra 2013 mot Brundtland, der utfallet for misjonsorganisasjonens del ble frifinnelse. Så skriver de: «For Misjonssambandet kan likevel ikke dette beskrives som en seier.»

Misjonærbarnas historier er på sett og vis alle varslingssakers mor i Misjonssambandet. For selv om misjonskallet var dyptfølt og ekte, er det ingen tvil om at mange misjonærbarn har blitt påført stor skade som følge av foreldrenes valg. Og utsenderorganisasjonen kan ikke være uten ansvar for dette.

Det er verdt å merke seg at både i beklagelsen til Hansen og til Brundtland er det vist til hvordan de har blitt behandlet de siste par tiårene. Dette handler altså om årene etter at de hadde fullført sin internatskolegang.

Sånn sett er det nærmest umulig å ikke lese disse beklagelsene som en kritikk av den ledelsen som ble utøvd da Øyvind Åsland var generalsekretær. Navnet hans blir ikke nevnt, og det er neppe hovedstyrets ønske å legge all skyld på verken ham eller hans nærmeste medarbeidere.

Det er likevel ikke til å komme bort fra at når man skal snakke om belastningene mennesker har blitt påført de siste 20 årene, må det være noen som har påført dem disse belastningene.

Noe av det viktigste i teksten som ble presentert fredag ettermiddag finner vi mot slutten. Der står det at ««Misjonærbarnsaken» er ikke avsluttet med dette. Vi ønsker å anerkjenne misjonærbarnas historie, på godt og vondt, som en del av Misjonssambandets historie, og fortsette med å bygge opp kompetanse på tematikken rundt barn med oppvekst i utlandet.»

I siste nummer av Utsyn leser vi at både personalleder Ragnhild Myren, Misjonssambandet Utland-leder Hans Arne Sanna og generalsekretær Gunnar Bråthen så sent som 7. mars møtte representanter for nettverket Sendt bort, som samler tidligere misjonærbarn.

Der fortelles det om en handlingsplan som er på vei, og at det er avtalt flere møtepunkter i tiden fremover for å sikre at denne planen fører til konkrete tiltak.

Hvorfor er de negative følelsene så sterke overfor Misjonssambandet? Frikirken var sammen med NLM i retten i 2013. Og Normisjons sittende generalsekretær Kjetil Vestel Haga var nylig ute og nærmest ba om at også de måtte bli undersøkt. For disse har også drevet internatskoler for misjonærbarn. Øystein Stene snakker mot slutten av podkasten «Misjonærbarna» om hvordan responsen i møte med sterk kritikk mot Misjonssambandet kan være en veksling mellom taushet og krass ordbruk.

Antakelig ligger det en menneskelig refleks bak, hvor man frykter at om man gir kritikerne rett, står man i fare for å undergrave selve misjonsoppdraget.

Det forklarer ikke alt, men det forklarer kanskje noe. Likevel er dette en fundamental misforståelse. Den kristne kirke har bare ufullkomne sendebud. Nøkkelen er ikke å skjule dette, men å erkjenne det og å ta ansvar for det.

Bråthen avviser flere misjonærbarn-utbetalinger: – Ikke i denne kategorien