Opplevde ekte enhet gjennom felles økumenisk bønn

Jeg vil oppmuntre kristne fra alle samfunn å avsette faste tider til felles bønn og fellesskap.

Vi var 15–20 prester og pastorer fra forskjellige trossamfunn som kom sammen tre timer hver onsdag formiddag for å be for hverandre, for byen og for landet vårt. Den åndelige enheten og velsignelsen vi opplevde, førte til mye godt.

Aldri før eller senere har jeg opplevd en slik bredde og dybde i felles bønn og åndelig enhet.

Det begynte med noen som startet med morgenbønn. Flere kom etter hvert. Alle ble åndelig styrket og samholdet ble sterkere. Vi kjente hverandres teologiske meninger, men diskusjoner ble det aldri noe av. Målet var å be og inspirere hverandre.

Bønnesamlingene var enkle, relevante og aktuelle. Vi leste fra Guds ord før bønn, forbønn, sang og samtaler gikk av seg selv. Alle var engasjerte.

Vi satte en stol som vi kalte nådestolen midt i rommet. Alle som ville bli bedt for kunne sette seg der. Syke og kolleger med ulike behov ble bedt for og velsignet.

Åndelige ledere som går foran menigheten i bønn, sender viktige signaler om bønnens plass og betydning for menighet og samfunn.

Pinsevenner og økumenikk

Jeg vokste opp i et solid økumenisk hjem. Mor tilhørte kirken og far pinsemenigheten, men det var aldri dragkamp eller diskusjon hvor jeg skulle gå. De ga meg full frihet til å velge selv. Det åndelige fellesskapet mellom kristne i ulike samfunn har jeg siden prioritert og praktisert i mange tiår.

Vi inviterte byens ordfører til juleavslutning for fellesbønnen. Hun takket ja, kom og fortalte at hun var uvitende om kristne miljøer. Vi fikk en god og åpen dialog. Nye dører ble åpnet. Ordføreren ga oss tillatelse til å bruke byens storstue for å feire Pinsebevegelsens etthundreårsjubileum, og bringe sin hilsen.

Å be er viktig. Å samtale er viktig. Bønn og samtale bryter ned egne illusjoner og åpner sinnet for Guds tanker og andres meninger.

Predikantkor ble født gjennom fellesbønnen. Vi øvde inn noen sanger og lovsanger. Sognepresten og kateketen ledet sangen til piano og gitar i ulike kirker og bedehus. Ingen lange taler, men korte innlegg fra flere.

Byens største avis var avvisende til kristent stoff. Vi inviterte redaktøren til fellesskap og samtale. Den åpne og nyttige samtalen førte til vennskap med redaktøren.

Han ga oss spalteplass til andakter i avisa hver dag. Byens predikanter fordelte ansvaret, og skrev enkle og gode andakter. Det fungerte bra og responsen ble stor.

Bibler til Irak ble et felles prosjekt i bønn og nærradio. Penger til bibler ble samlet inn. Bønnelederen reiste dit for å overrekke bibler gjennom bibelselskapet i Amman. Han fikk nær og god kontakt med mennesker som var takknemlige for Bibelen.

Medisiner til syke barn i Irak sprang ut av felles bønn. Mange sto sammen i pengeinnsamlingen til medisiner. Ideen ble født i bønn og førte til konkret handling.

Kjente AP-politikere ville komme til Fellesbønnen og snakke om sine saker. Vi tok imot dem, selv om vi visste at deres budskap var annerledes enn vårt. De fikk tiden først. Vi hadde forberedt oss i bønn. På storskjermen viste vi vårt arbeide, våre planer og mål. Politikerne ga oss positive tilbakemeldinger på det som ble utført i byen.

En av byens dyktige journalister fikk i oppdrag av avisa å oppsøke byens pastorer og prester for å skrive om deres arbeide. Han gned seg i hendene og gledet seg til å høre at alle skulle snakke nedsettende om hverandre. Men ingen gjorde det. Alle snakket positivt om de andre pastorene og prestene. Han ble både overrumplet og overrasket, fortalte han selv.

Hvordan bygges fellesskap på fast grunn?

Senere kom den samme journalisten til kontoret mitt. I timevis stilte han spørsmål om Den Hellige Ånd. Det førte til et utfyllende oppslag i avisa. Han ble nysgjerrig og kom på et bønnemøte, tok bilder og skrev i avisa om alt han så og hørte.

Byens økumeniske fellesskap ble så kjent at NRK kontaktet oss om en felleskristelig gudstjeneste med bredde i pinsemenigheten. Vi takket ja til det. Biskopen i Agder talte, den katolske pateren fortalte om sin tro på Jesus og hva den kristne enheten betød for ham. Kona mi er pinsevenn og ledet det direktesendte møtet. Menighetens sangkor sang og pinsepastoren avsluttet gudstjenesten.

Åttehundretusen mennesker lyttet til gudstjenesten, fikk vi høre.

Vi deltok i et seminar om enhet på en konferanse og hørte flere innlegg. Vi fra fellesbønnen sto sammen på plattforma og fortalte om vår enhet. Flere sa til oss etterpå at vi ikke trengte å si noe om enheten, for de så den.

Ekte enhet er synlig.