Opprøret i Iran gjelder mer enn hodeplagg. Det gjelder trosfrihet.

Demonstrasjonene fortsetter i Iran, snart tre uker etter dødsfallet til 22 år gamle Mahsa Amini, som ble arrestert fordi hun skal ha båret hijaben sin feil.

Hver kveld siden 16. september har det vært protester i byer over hele Iran. Noe lignende har man knapt sett i dette landet.

Folk har fortsatt selv om regimet møter demonstrantene med kjent brutalitet. Minst 154 mennesker er så langt drept under de omfattende protestene, ifølge den Oslo-baserte eksilgruppa Iran Human Rights (IHR).

Det iranerne protesterer mot nå, er regimets massive undertrykkelse i religionens navn.

For det er ikke bare demonstrasjonene som mangler sidestykke. Iran er i en særstilling når det gjelder brudd på menneskerettigheter. Og gjennomgående blir bruddene forsvart med religiøse argumenter.

Når prestestyret i Iran undertrykker landets kvinner og krever at de dekker seg til når de viser seg offentlig, begrunnes dette i en streng tolkning av islamsk lov.

Den samme strenge religiøse tilnærmingen ligger bak forfølgelsen av kristne konvertitter og flere andre religiøse minoriteter, som bahaier, mandeere, zoroaster-troende og sunnimuslimer.

Helt siden revolusjonen i Iran i 1979 har regjeringen krevd at kvinner skal dekke til håret når de viser seg offentlig. Det har variert noe hvor strengt påbudet er håndhevet, men de siste årene er det strammet inn.

Den amerikanske trosfrihetskommisjonen (USCIRF) beskriver hvordan den iranske regjeringen i fjor utarbeidet en detaljert strategi for strengere håndheving av hijab-påbudet.

Så, i juli i år, begynte regimet for alvor å slå ned på dem som brøt de strenge reglene. Ifølge USCIRF har er en mengde kvinner blitt trakassert, arrestert og torturert under forhør. Å se kvinner bli dyttet inn i politibiler og kjørt vekk, slik Mahsa Amini opplevde, var ikke lenger uvanlig.

Tre kristne iranske organisasjoner har gått ut med en felles uttalelse der de tar sterk avstand fra regimets religiøse undertrykkelse. De tre er Hamgaam Council of United Iranian Churches, menneskerettighetsorganisasjonen Article18 og Pars Theological Centre.

Her minner de om at det iranske folket er sammensatt, både religiøst, etnisk og kulturelt. Å kreve at alle kvinner, uansett bakgrunn, skal dekke seg til med hodeplagg, er et åpenbart brudd på menneskerettighetene som må ta slutt.

De tre organisasjonene hedrer minnet til Mahsa Amini og alle andre ofre som det undertrykkende regimet har sendt i døden under sine 43 år ved makten. De ber også alle medkristne om å stå sammen med de undertrykte og stemmeløse, slik Bibelen lærer.

Det går en rød tråd fra iranske kvinners kamp for frihet, til konvertittenes kamp for å få tro, dele troen og feire gudstjenester i fred. Begge deler handler på et vis om trosfrihet.

Sterke, frie kvinner har ingen plass i presteskapets Iran. De blir definert som en trussel mot de religiøse ledernes makt. For kvinnene handler kampen om retten til å praktiskere sin tro som de vil – blant annet når det gjelder hodeplagg.

Også de kristne konvertittene, som har vendt ryggen til islam, bli opplevd som en trussel av regimet. På samme måte som regimet nå gir USA og «sionistene» skylden for demonstrasjonene, ser de på den voksende iranske kirken som et forsøk fra vestlige land på å underminere islam.

Mange kristne iranere betaler en høy pris for troen sin. Når dette skrives sitter flere kristne i fengsel, dømt til lange straffer. På Åpne Dørers forfølgelsesliste rangeres de som nummer ni blant verdens verste trosforfølgende regimer.

Så hører det også med til bildet at kvinnene, som utgjør flertallet i undergrunnskirkene, blir dobbelt undertrykt. De blir undertrykt av regimet både fordi de er kvinner og fordi de er kristne.