Debatt
Oppstandelsens vitner og løgnere
Publisert
Sist oppdatert
«Mens kvinnene var underveis, kom noen av vaktmannskapet inn til byen og fortalte overprestene alt som hadde hendt.» Slik beretter evangelisten Matteus fra den dramatiske hendelsen i Jerusalem påskemorgen.
Videre forteller han i kapittel 28 hvordan soldatene ble bestukket av de jødiske lederne. De skulle «si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov. (…) Og dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag».
Annonse
Det er svært interessant at det faktisk ikke var kvinnene som ble de første til å meddele verden at Jesu grav var tom. Det var vaktmannskapene ved graven, soldatene. Men ingenting teller mer enn vitnesbyrd fra fiendemunn! For det er omtrent «bombesikkert». Og dette ryktet, som Matteus skriver om, det er også helt sannferdig. For dette har beviselig gått videre gjennom århundrene:
Kirkefaren Justin martyr (ca. 100–165), faktisk fra Nablus i Israel og som drev en filosofskole i Roma, bekrefter det cirka år 160 i sin «Dialog med Trypho», kapittel 108 – denne var tydeligvis en jøde: «(…) etter at dere fikk vite at han sto opp fra de døde, har dere ennå ikke angret, men, som jeg før har sagt, har dere sendt utvalgte og prestevigde menn ut i all verden for å proklamere at en gudløs og lovløs villfarelse stammet fra en mann ved navn Jesus.
Dere sa at han var en galileisk løgner som dere hadde korsfestet. Videre sa dere at disiplene hans hadde stjålet den døde kroppen hans om natta fra den grava han var lagt i etter korsfestelsen, men at narraktige menn nå hevdet at han hadde stått opp fra de døde og steget opp til himmelen.»
Samme bekreftes av en senere kirkefar, Tertullian (160–240). I et av skriftene sine fra cirka 200 der han forsvarer kristendommen og troen, «Apologien» (forsvarstalen) kapittel 21, argumenterer han følgende mot en romersk opponent:
«Dere selv har fremdeles beretningen om denne verdensbegivenheten [om Jesu korsfestelse] i arkivene deres. Så, da hans legeme var tatt ned av korset og lagt i en grav, ringet jødene i sin mistenksomme iver den inn med en stor militær vakt. Men så, nettopp som han [Jesus] hadde forutsagt, skjedde hans oppstandelse den tredje dagen. (…) Da kom det plutselig et jordskjelv, og steinen som forseglet graven ble rullet til side.
Vaktene rømte i panikk, uten at en eneste disippel var i nærheten, og graven ble funnet tom, bortsett fra gravklærne. Men likevel, de jødiske lederne, som bare var opptatt av å spre en løgn rundt overalt og dermed holde tilbake en hyllest fra folket og forhindre dem fra å tro, utga denne hendelsen [løgnaktig] som at Kristi kropp var blitt stjålet av hans disipler.»
Likedan, i skriftet «The Spectaculis» (Utstillingene) kapittel 30 kommer samme Tertullian med harde ord, tydeligvis mot en jødisk opponent, her noe fritt oversatt:
«Dette er ham som dere kjøpte fra Judas! Dette er han som dere slo med pisk og knyttneve, han som dere så foraktelig spyttet på, han som dere ga eddik og galle å drikke! Dette er han som disiplene skal ha fjernet fra graven i all hemmelighet, for at det skulle bli sagt at han hadde stått opp igjen.
Annonse
Eller så var det gartneren som skal ha gjemt kroppen hans, for at den angivelig ikke skulle bli skadet av mengden som besøkte den! Hvilken offentlig tjenestemann [questor] eller prest ville kunne gå med på slike håpløse påstander fra dere som dette?»
Et antikristent jødisk skrift, «Toledoth Yeshu» (Jesu historie), muligens fra det 4. århundre, mener sluttelig at Jesus først i virkeligheten ble lagt i Josef fra Arimateas grav. Men da en gartner ved navn Juda hørte om disiplenes hemmelige plan om å stjele den døde kroppen, flyttet han den og gravla den i en annen grav.
Han skal derpå ha informert de jødiske lederne og solgt dem kroppen for 30 sølvpenger. Kristi legeme skal så ha blitt dratt gjennom gatene i Jerusalem.
Dette skriftet er imidlertid så fantasifullt at det heller ikke er godtatt i jødisk sammenheng (Habermas 1996:205).
Tilbake har vi dette sterke vitnemålet fra et meget solid og sannferdig øyevitne: «Da jeg drev på med dette, reiste jeg en gang til Damaskus med myndighet og fullmakt fra overprestene. Underveis, kong [Agrippa], så jeg midt på dagen et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring meg og dem som var med meg.
Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som sa til meg på hebraisk: ‹Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.› Jeg spurte: ‹Hvem er du, Herre?› Og Herren sa: ‹Jeg er Jesus, han som du forfølger.›.»
