Oslo-charteret for religionsfrihet
Det er vårt inderlige håp at parlamentarikerne som var samlet i Oslo makter å utgjøre en forskjell i det viktige arbeidet for religions- og livsynsfrihet.
66 år etter at Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt, er flere av rettighetene svært omstridt. Det gjelder ikke minst erklæringens §18 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Ingen av de involverte landene stemte imot da Verdenserklæringen ble vedtatt, 10. desember 1948. 48 land stemte for. Åtte stemte blankt. Senere er religionsfriheten blant annet blitt nedfelt i FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter. De fleste land i verden har ratifisert denne FN-konvensjonen. De fleste land gir også garantier for religionsfrihet i sine grunnlover. Selv land som Eritrea, Myanmar, Kina, Nord-Korea og Usbekistan har dette, til tross for at de regnes blant verdens verste religionsforfølgende regimer.
Annonse
Tilslutning på papiret er altså én ting. Praksis kan være en ganske annen. Og dessverre ser bruddene på religionsfriheten bare ut til å øke. Tall fra anerkjente Pew Research Center viser at 29 prosent av de 198 landene som ble undersøkt i 2007, hadde en høy grad av restriksjoner på religion. I 2012 var tallet økt til 43 prosent.
Frihet for tanke, samvittighet og religion står for mange i en særstilling blant menneskerettighetene. Noen mener at dette gir selve begrunnelsen for menneskerettighetene. Like fullt er manglende respekt for nettopp religionsfrihet årsak til mye lidelse i verden i dag.
LES OGSÅ: Folkevalgte fra over 20 land til religionsmøte i Oslo
Med dette som bakgrunn er det svært verdifullt at det i helgen ble arrangert et internasjonalt parlamentarikermøte i Oslo om religions- og livssynsfrihet. Deltakerne kom fra land så forskjellige som Brasil, Sør-Afrika, Tanzania, Tyrkia, Pakistan, Nepal og Myanmar, i tillegg til flere vestlige land. Målet er at denne konferansen skal være starten på en global bevegelse blant parlamentarikere for å fremme religionsfrihet. Ved å signere et dokument som har fått navnet Oslo-charteret for religions- og livsynsfrihet, forplikter deltakerne seg til å fremme denne saken gjennom arbeidet i sine respektive institusjoner og til å jobbe for økt internasjonalt samarbeid på tvers av geografiske, politiske og religiøse skillelinjer.
Vi vil særlig berømme vår egen stortingsrepresentant Abid Q. Raja (V) for å stille seg i bresjen for parlamentarikernes kamp for religionsfrihet. Da den pakistanske menneskerettighetssadvokaten Asma Jahangir tidligere i høst fikk Stefanusprisen, etterlyste hun engasjement blant norsk-pakistanere overfor menneskerettighetsbrudd i hjemlandet. I helgen gjorde Raja nettopp dette gjennom et debattinnlegg i Aftenposten mot de omstridte blasfemilovene i Pakistan. Historien har vist at det er forbundet med betydelig risiko for pakistanske ledere å ytre seg kritisk mot disse lovene. Derfor står det respekt av Rajas utspill.
Det vårt inderlige håp at parlamentarikerne som var samlet i Oslo makter å utgjøre en forskjell i det viktige arbeidet for religions- og livsynsfrihet. Internasjonale konferanser er det forsåvidt nok av. Det verden trenger, er at konferansenes fagre ord og visjonsdokumenter blir omsatt til konkret handling som bedrer menneskers liv. Som folkevalgte politikere er de som har signert Oslo-charteret i posisjon til å klare nettopp dette.
