Oss russiske naboer
Norge har i lang tid rustet ned vårt militære nærvær i nord. Etter Krim kan det være grunn til å revurdere den politikken, skriver Dagen på lederplass.
«Fra Stettin ved Østersjøen til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over kontinentet.»
Slik lød Winston Churchills berømte ord da han talte i Fulton i USA i mars 1946. For første gang ble verden presentert for betegnelsen «Jernteppet», et ord som mer enn noe annet skulle beskrive delingen av Europa under den kalde krigen.
Annonse
De østeuropeiske nasjonene ble holdt i et kommunistisk jerngrep. Flere av dem ble også annektert og forvandlet til sovjetrepublikker. De ble en del av Sovjetunionen.
For mange som vokste opp under den kalde krigen er murens fall og Sovjetunionens kollaps den største og mest positive historiske hendelsen de har opplevd.
Sovjet-kommunismen forsvant, Tyskland ble gjenforent og de østeuropeiske nasjonene fikk sin frihet. Det samme fikk mange tidligere sovjetrepublikker, blant annet Ukraina. Europakartet ble tegnet på nytt.
Men ikke alle så disse historiske endringene i et positivt lys. Russlands nåværende president Vladimir Putin har kalt Sovjetunionens sammenbrudd for «den største geopolitiske katastrofe i det forrige århundre».
Det er vanskelig å se Putins håndtering av situasjonen i Ukraina som noe annet enn et forsøk på å gjenopprette dette «feilgrepet». Russlands sterke mann har i alle fall ikke tenkt å miste mer innflytelse innenfor det han definerer som den russiske interessesfæren.
Putin bruker sin militære overlegenhet til å tvinge et naboland til underkastelse. Den russiske de facto okkupasjonen av den ukrainske Krim-halvøya har skapt den verste krisen i forholdet mellom Vesten og Russland siden Jernteppets fall.
Ingen vet hvilke steg Putin vil ta videre. Men det kan ikke utelukkes at Russland også vil prøve å sikre seg kontroll over andre deler av Ukraina, spesielt den østlige delen der den russiske innflytelsen er størst i utgangspunktet.
Den russiske maktbruken i Ukraina er en viktig påminning om at Russland ikke har gitt opp sine stormaktsambisjoner. Og de har heller ikke forlatt tanken om å tvinge disse igjennom ved bruk av rå militær makt.
Annonse
Det russiske forsvarets slagkraft har blitt mye større på bare få år. Selv likte vi det russiske forsvaret mye bedre på 90-tallet. Da hendte det til og med at strømmen ble slått av på militærbasene fordi forsvaret ikke hadde penger til å betale el-regningen.
Men Russland forsvar under Vladimir Putin er i en helt annen forfatning. I dag har de både evnen - og tydeligvis også viljen - til å bruke militære midler for å få sin vilje igjennom.
Dette er en viktig lærdom for Vesten. Og også for Norge. For i likhet med Ukraina er også vi et naboland til Russland.
Og der oppe i nord i grenseområdene mot Russland ligger store deler av vår fremtidige rikdom lagret i form av store petroleumsforekomster og rike oljeressurser. Dette er ressurser som også russerne er interessert i.
Avtalen mellom Norge og Russland om delelinjen i Barentshavet ble heldigvis til slutt undertegnet i 2010 etter flere tiår med dragkamp. Men når Russland ikke holder seg til inngåtte avtaler når det gjelder Ukraina, hvordan kan vi da vite at de i all fremtid vil akseptere avtaler de har inngått med oss?
Norge har i lang tid rustet ned vårt militære nærvær i nord. Etter Krim kan det være grunn til å revurdere den politikken.
