Oss selv nok
Vi er i en situasjon hvor kristne 20- og 30-åringer i økende grad virrer forvirret rundt i et forsøk på å finne livsveien i et ytterst krevende landskap. I dette landskapet står referanser til Bibelens virkelighetsoppfatning svakt i mylderet av samtidens livsanskuelser, skriver Hermund Haaland.
På få uker har skribenter i Dagen påpekt ulike aspekter ved samme fenomen: som kristne er vi dessverre ofte oss selv nok. Men det finnes en vei ut av uføret.
Før oppofrende og basargivende misjonsvenner setter kaffen i halsen og kjenner seg unødvendig truffet, skal jeg presisere.
Annonse
Både pastor Sten Sørensens kritikk av vårt forhold til livsnytelse i den altoppslukende materialismens tid og Skaperkraft-skribent Andreas Masvies utfordring til kristenkonservatives strategiske tenkning, fanger opp noe av samme fenomen:
Voksne har ikke mot, kunnskap eller vilje til å investere av sin tid og erfaring i neste generasjon. Vi er oss selv nok.
Vi er nemlig i en situasjon hvor kristne 20- og 30-åringer i økende grad virrer forvirret rundt i et forsøk på å finne livsveien i et ytterst krevende landskap.
I dette landskapet står referanser til Bibelens virkelighetsoppfatning svakt i mylderet av samtidens livsanskuelser. Skal barnetroen knas om til å bli bærekraftig, mangler det en vesentlig faktor. Faktoren er tilstedeværende voksne rollemodeller.
Det disippelskapet som kreves for å navigere i en utfordrende tid som dette, er av en slik karakter at troen på Bibelens Gud må integreres i alle livets områder. Det er dette som mange i aldersgruppen mellom 20 og 30 år står i fare for å miste. Den manglende faktoren, som kan bli avgjørende for at ikke flere 20- og 30-åringer skal miste fotfestet, er at flere godt voksne kommer på banen. Altså snakker vi om deg og meg.
Vi voksne må rett og slett rydde plass. Involvere oss. Det kan få praktiske konsekvenser. For noen kan det bety det å måtte droppe en sydentur, for heller å velge en hyttetur med unge kristne. For andre handler det om å manne seg opp. Om å våge å tro at man har noe å komme med, selv om en ikke føler seg som en «superkristen» som får troslivet 100 prosent til.
For det er det er ikke superkristne ungdommen trenger, viser de fleste undersøkelser på området. Det er primært tid. Tid til å prate. Tid til å bli lyttet til. Gjerne over en kaffe. Ikke for å få svar med to streker under på livets store spørsmål. Men for å få innspill til å kunne navigere i en samtid som ikke legger til rette for disippelskap på motorvei.
Jeg er akkurat ferdig med Sverre Norborgs ruvende biografi om Hans Nielsen Hauge fra 1966. Det påfallende med Hauge i denne boken er blant annet hans evne og mot til å utfordre. Ikke bare utfordret han presteskapets allianse med makteliten i dens undertrykking av allmuen. Han utfordret også den voksende skare av troende haugianere til større overgivelse. Noe som i høyeste grad påvirket «vennenes» tid. Og ikke minst penger.
Annonse
Så: Finn minst én 15-, 25-, eller 30-åring å treffes over en kaffe med. Til en samtale om livet og hvordan etterfølgelsen av Jesus kan integreres. Til en prat om veivalgene.
Smaker kaffen godt og samtalen ikke totalhavarerer på første forsøk, er det verdt å gjenta seansen en måned eller to senere. Jeg vil gjerne utfordre deg på haugiansk vis: du bør finne en yngre troende å invitere på kaffe. Gjør det i dag, ikke tenk deg om til i morgen. Til da kan motet ha sviktet.
Det er ikke eksperten den yngre generasjon sårt trenger. Det er ditt øre, ditt hjerte og din tid. Du er trolig den avgjørende faktor i en ung kristens liv.
Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen
