Ottosen svarer Grindheim: Hvor mye vil taushet hjelpe?

Sigurd Grindheims artikkel i Dagen 18.8 består av en situasjonsbeskrivelse og et forslag til ny strategi for «konservative kristne» og «vekkelsesbevegelsen».

Hvordan møte avkristningen?

Situasjonsbeskrivelsen er dyster. I mer enn 100 år har «konservative kristne vært opptatt av å protestere på avkristningen av Norge», skriver Grindheim og konkluderer med at «strategien har brakt nederlag på alle fronter».

Vekkelsesbevegelsen var en gang «en nyskapende kraft i samfunnet», men nå er vi «blitt en reaksjonær størrelse, en bevegelse som er best kjent for hva den er imot» – og «fullstendig marginalisert».

Jeg er enig med Grindheim i at avkristningen av Norge har vært omfattende. Antagelig har han også rett i at det får betydning for hvordan kristne fremstår i offentligheten. «I dag figurerer bedehusbevegelsen i nyhetene når mediene vil vise hvor sær den er», skriver Grindheim og konkluderer: «Skadevirkningene, i form av det bildet allmennheten får av den kristne tro, er enorme».

I hvor stor grad Grindheim mener at kristne er ansvarlige for situasjonen, og slik sett bedriver selvskading, er noe uklart. Men professoren mener i hvert fall at konservative kristne fremstår som «en gruppe som er mest opptatt av å fordømme dem som er annerledes enn dem selv».

Han kritiserer også «konservative kristne som engasjerer seg partipolitisk og ledere som lar seg intervjue i massemediene» siden kritikk av samfunnstrender vil tolkes som om vi «er mest opptatt av å kritisere andre».

I møte med denne situasjonen foreskriver Grindheim en klar strategi. Vi bør snarest glemme «tanken om at Norge er et kristent land». Isteden bør vi opptre som fortidens misjonærer:

«Når de kom til et fremmed land, begynte de ikke sin virksomhet med å skrive i avisen om hvor ukristelige lovene og politikerne var. De konsentrerte seg om å vise Guds kjærlighet i praksis. De bygde skoler og sykehus og forkynte de gode nyhetene om hva Gud har gjort i Jesus Kristus».

Grindheim skriver engasjert – og har mange gode observasjoner og vurderinger. Jeg er enig i viktigheten av at kristne i Norge opptrer misjonsstrategisk. Kanskje er det også slik at kristne som forsøker å forsvare kristen tro og tenkning i mediene, inkludert meg selv, iblant gjør mer skade enn gagn. Faren for at vi fremstår som selvgode fariseere finnes.

Samtidig er det mer å si om mediehåndtering og offentlig tilstedeværelse enn Grindheim belyser. Han synes å tenke at fullstendig taushet i møte med alle medier er riktig strategi. Jeg er usikker på om en slik strategi er mulig – og om den vil gjøre en særlig forskjell.

Grindheim skriver at vi «må slutte å innbille oss at landet kan føres tilbake til Gud ved enda mer høylytt forkynnelse av hans lov». Selv har jeg nok aldri hatt en slik tanke.

Derimot mener jeg mye positivt kan sies om det kristne verdigrunnlaget som i to tusen år har preget hele den vestlige verden. Jeg tror virkelig at Guds bud er gode. Er det alltid fordømmende å si noe slikt?

Selv har jeg iblant sagt eller skrevet noe i allmenne medier om kristen etikk (som ekteskap, samboerskap, homofilt samliv, abort og kjønnsforståelse). Ikke sjelden har foranledningen vært tøffe beskyldninger om hvor fordømmende kristne er eller hvor selektive vi er overfor Bibelen.

Noen ganger har det bakgrunnen vært konkrete forslag om å frata oss statsstøtte eller ansettelsesfrihet. Er det sikkert at vårt eneste svar da bør være «ingen kommentar»?

Dessverre vrimler det av anklager og beskyldninger – ofte basert på fordømmer og misforståelser – mot såkalt konservative kristne. Antagelig bør disse møtes mer selvkritisk.

Kanskje er det klokt å velge taushet oftere. Jeg er enig med Grindheim i at kristne i Norge i dag bør være mer opptatt av å vise godhet og praktisk nestekjærlighet enn av å kritisere samfunnsutviklingen.

Men noen ganger kan taushet være uheldig. Iblant bør vi korrigere feil. Andre ganger vil responsen «ingen kommentar» skape inntrykk av at vi skjuler vårt ståsted, boikotter pressen eller er imot åpenhet.

En kristen leder kan nekte å besvare spørsmålet «Vil du gå i Pride?». Men mediene kan likevel gjøre mye ut av at vedkommende faktisk ikke gikk – og til og med påstå at årsaken var homofobi. Vinner vi da noe på taushet?

Jeg diskuterer gjerne om kristne bør «iverksette en helt annen strategi» i møte med offentligheten – slik Sigurd Grindheim oppfordrer til. Vi bør tenke gjennom hvordan vi kan unngå å bli oppfattet som fordømmende, sære og reaksjonære.

Iblant kan det mest fornuftige være å avvise journalister og media. Men i det minste noen ganger bør vi frimodig bruke muligheten til å formidle hva vi står for, hva vi gjør og hva vi brenner for – også i det offentlige rom.