Kommentar
Ottosens fortelling er ikke NLM-ledelsens fortelling
Publisert
Sist oppdatert
Søndag ettermiddag publiserte Misjonssambandet på sine nettsider en bekreftelse av den beklagelsen som ble gitt til et tidligere misjonærbarn 22. mars. Teksten er signert hovedstyrets leder Knut Espeland og generalsekretær Gunnar Bråthen.
At Misjonssambandet finner grunn til offentlig å bekrefte teksten bare en drøy måned etter at den først ble publisert, sier en del om situasjonen i organisasjonen. Vi kommer ikke unna at det mest markante som har skjedd siden beklagelsen først ble kjent, er to hendelser knyttet til avgående informasjonsleder Espen Ottosen.
Annonse
Først publiserte han en tekst på Utsyns nettsider hvor han gikk i rette med historiebeskriveslen til Øystein Stene, som står bak podkasten «Misjonærbarna». Den ble så avpublisert, etter generalsekretær Gunnar Bråthens ønske.
Så ble det kjent torsdag, under Misjonssambandets hovedstyremøte, at Ottosen sier opp sin stilling. Også i den forbindelse ytret han kritikk mot den nåværende ledelsen i organisasjonen han har vært tilknyttet gjennom store deler av livet.
Men så går det altså bare et par dager før søndagens redegjørelse ble presentert for misjonsfolket. Ledelsen ønsker tydeligvis å understreke ytterligere at Ottosens fortelling ikke er deres fortelling.
Etter mitt skjønn er det der et skifte har skjedd. Det tyngdepunktet som Ottosen har representert, både i kraft av sin egen status og i kraft av sin tilknytning til Øyvind Åslands periode som generalsekretær, er vesentlig svekket.
Det var denne observasjonen som lå til grunn da jeg tirsdag skrev at den interne spenningen i Misjonssambandet ser ut til å ha avtatt. Ottosen kjemper en kamp om sannheten slik han ser den, men han kjemper i denne saken ikke på vegne av ledelsen i Misjonssambandet.
For øvrig hører det med til historien at Ottosens varslede avgang fra Misjonssambandet ble kjent samtidig som det også ble kjent at han etter sommeren begynner som kommentator i Dagen. Dette må vi så langt vi makter prøve å håndtere i tråd med vanlige journalistiske idealer.
Utover dramaturgien knyttet til Ottosens kritikk, inneholder søndagens redegjørelse også flere andre momenter som det er verdt å merke seg. For ledelsen berører flere sider ved beskrivelsen av de historiske forholdene knyttet til den skjebnesvangre rettssaken i 2013.
Espeland og Bråthen skriver åpent at de ikke klarte å ivareta den aktuelle kvinnen ordentlig, hverken før, under eller etter rettssaken. De retter nå også en eksplisitt beklagelse til kvinnens foreldre for måten de ble involvert i rettssaken på. Dette kan jeg ikke huske å ha sett før fra offisielt NLM-hold.
Annonse
I tillegg går Misjonssambandets ledelse nå også lenger enn de har gjort før i å distansere seg fra hvordan organisasjonen selv, i samråd med advokaten, la frem sin sak den gangen.
Nå beklager de at rettsforhandlingene framsto slik at de mistrodde kvinnens historie. «Det er viktig for oss å understreke at vi tror kvinnens historie», skriver Espeland og Bråthen.
Dermed blir det enda sterkere markert avstand til hvordan rettssaken ble ført på den gangen. Dette er ikke overraskende, med tanke på hvordan generalsekretær Gunnar Bråthen har uttalt seg, men det ser ut for at ordlyden har blitt tydeligere.
Teksten blir innledet med at «Den siste tiden har for Misjonssambandets del vært preget av uro.» Som følge av dette skal noen ha stilt spørsmål ved om beklagelsen til den aktuelle kvinnen var alvorlig ment. Det blir oppgitt som den umiddelbare foranledningen for søndagens tekst.
Espeland og Bråthen omtaler det som «svært leit» at det har oppstått usikkerhet. Derfor vil de understreke at «Beklagelsen står fast.» Strengt tatt hadde de ikke trengt å gjøre det. For den ferske beklagelsen er ikke opphevet. Når de likevel velger å gjøre det, sender det i seg selv et tydelig signal.
Deres prioritet ser nå ut til å være samarbeidet med støttegruppen Sendt bort, hvor det er varslet en handlingsplan om kort tid.
«Ikke som en følge av ytre press, men fordi vi tror at dette vil tjene både misjonærbarna og Misjonssambandet», skriver Espeland og Bråthen.
Ingen av oss kan ta stilling til en handlingsplan vi ikke kjenner. Men med tanke på tidligere tiders kritikk om at Misjonssambandet har vært trege og lite villige til å akseptere kritikk, ønsker nok den nåværende ledelsen å markere en mer lyttende holdning. Så får tiden vise hva det kan føre til.
