Ottosens mange hatter

Fra sin plattform som informasjonsleder i NLM har Espen Ottosen i snart tjue år framstått som en «rikssynser», hvor han har ment både «mye, sterkt og ofte» om nært sagt alt og alle i norsk kirke- og samfunnsliv.

For oss som ukentlig og til tider daglig registrerer hans innlegg i mediene er det ofte vanskelig å vite når han ‘synser’ eller når han taler på vegne av NLM. Et spørsmål; er denne ‘hatteblandingen’ noe som gagner NLM og misjonens sak? Ottosen representerer neppe organisasjonens synspunkter hver gang han uttaler seg offentlig.

At Ottosen har sterke synspunkter på andre arbeidslag i norsk kristenliv, må han ha lov til. Men det er høyst bemerkelsesverdig at både han og andre i NLM-ledelsen raskt går i forsvarsposisjon når de selv blir utfordret og kritisert. Dette kom blant annet tydelig fram i Ottosens «dialog» med Endre Stene i avisen Dagen nylig.

Hva med å noen ganger la ettertankens stillhet synke inn, og kanskje vurdere om en selv av og til kan ta feil? Det kan synes som om selvtilfredsheten og selvgodheten har fått litt for gode kår hos enkelte i ledelsen.

Det har forundret meg og andre at hovedstyret ser ut til å holde en beskyttende hånd over ledelsen på hovedkontoret når kritikk kommer til overflaten.

Den offentlige støyen som følge av misnøye i organisasjonen burde fått ledelsen til å innta en mer lydhør holdning overfor dem som har kritisert og påtalt dårlig lederskap og til tider en vilkårlig og tilfeldig personalbehandling.

Burde ikke organisasjonens tjeneste med evangeliet være viktigere enn enkeltpersoners stilling, makt og posisjon?

Ellers kan det nevnes at støyen rundt NLM-ledelsen ikke er av ny dato. Kronikken «Lederskap i NLM» som Bjarte Tidemand Andersen og Andreas Myklebust undertegnet på vegne av et tjuetalls NLM-ansatte beskrev dette i klartekst.

Vi er mange som nå etterlyser en ny vår i NLM, i et samarbeidsklima der ansatte og frivillige trygt kan stille spørsmål, komme med kritikk og misnøye uten å bli stigmatisert og betraktet som femtekolonister.