Overgrep i kirken
I 2010 redegjorde biskop Eidsvig for tidligere overgrepssaker i Den katolske kirke. Tre år senere kan vi konstatere at det ikke er enkelt å eliminere faren fullstendig.
Seksuelle overgrep er alltid alvorlig. Elisabeth Torp i Kirkens Ressurssenter har påpekt, med rette, at reaksjonene blir spesielt sterke når prester begår overgrep.
Det er aldri akseptabelt når en leder misbruker sin posisjon til å innlede seksuelle relasjoner, og det er spesielt alvorlig når den det gjelder står i et åndelig lederskapsforhold til den som blir offeret. Dette bryter grunnleggende med de forventningene vi har og bør ha til en prest.
Enten handlingen er kriminell eller ikke, undergraver den tilliten og kan skape store sår i unge mennesker. Derfor er det positivt at Den katolske kirkes biskop Bernt Eidsvig har tatt tydelig affære i forhold til den anmeldte presten i Bergen.
Det som kan bli en straffesak er nå i politiets hender, og den aktuelle presten er fratatt sine fullmakter av biskopen.
Det vitner om at lojaliteten til den fornærmede jenten og til menigheten for øvrig er sterkere enn hensynet til den aktuelle prestens yrkesutøvelse. Dette er et viktig signal.
Ved siden av de uheldige konsekvensene for både den berørte jenten, ungdomsmiljøet og menigheten for øvrig, er naturligvis også saken negativ for kirkens omdømme.
Den katolske kirke har arbeidet mye for å frigjøre seg fra beskyldninger om utstrakt misbruk av barn, og prestenes sølibat-krav har blitt møtt med kritikk fordi mange mener dette er en av årsakene til at noen prester inngår upassende seksuelle relasjoner.
For Bernt Eidsvig har det vært viktig å understreke at seksuelle overgrep fra katolske prester ikke er mer utbredt enn tilsvarende overgrep i andre ungdomsmiljø, samtidig som det er naturlig at overgrepene fra kirkens menn blir møtt med ekstra oppmerksomhet - og forferdelse.
Les også: « Vi reagerer så sterkt på overgrep fra prester»
Når ulykken først har skjedd, ser det tross alt ut for at kirkens ledere har håndtert saken godt og effektivt. Det foreligger et omfattende regelverk for hvordan slike saker skal håndteres, og det er verdt å merke seg at politiet kritiserer kirken for for mye åpenhet på et tidlig tidspunkt, ikke for at de prøvde å holde saken hemmelig.
I 2010 var et samlet Presse-Norge til stede da den samme biskop Eidsvig skulle redegjøre for tidligere overgrepssaker. Den gangen ble han spurt om hvordan kirken skulle gjenopprette tilliten som hadde blitt skadet. Eidsvigs svar var både klart og frimodig: «Det skal vi gjøre ved å forkynne evangeliet og leve etter det».
Fra et kirkelig ståsted er dette dypest sett det beste svaret han kunne gi. Det handler ikke om å ta lett på det kriminelle i handlingen, men om at forpliktelsen overfor Guds bud går enda dypere. Dermed er bruddet med evangeliets lære det viktigste argumentet for å ta slike saker på det aller største alvor, både juridisk og sjelesørgerisk.
Eidsvig fortsatte så med å si at kirken i og gjennom forkynnelsen og etterlevelsen av evangeliet skulle «gjøre alt vi kan for at ikke flere overgrep skal finne sted i vår kirke». Tre år senere kan vi konstatere at det ikke er enkelt å eliminere faren fullstendig, og vi vil neppe komme i en situasjon hvor slike overgrep aldri kan forekomme.
Da må det være ekstra maktpåliggende, slik Den katolske kirke og flere andre trossamfunn og kristne sammenhenger har gjort, å utarbeide tydelige retningslinjer, forholde seg aktivt til disse og å gripe resolutt tak i de sakene som oppstår.