På flukt, venneløs og sulten
Om vi kaller oss kristne, hvordan kan vi da la være å elske disse menneskene som vi elsker oss selv?
LEDER: «Bare kristne flyktninger?»
Hun holdt babyen sin opp mot ansiktet sitt og kysset henne mens hun også trakk pusten og kjente lukten som bare ens egen baby har. Det slo meg at hun var akkurat som meg. Jeg brukte alltid å gjøre det samme da jeg selv hadde babyer.
Annonse
Kvinnen og barnet jeg observerte og fotograferte var fra folkegruppen rohingya. De er, ifølge FN, en av verdens mest forfulgte folkegrupper. Resultatet av denne forfølgelsen var foran øynene mine: Sultne og syke mennesker, trange skur uten et snev av privatliv, barn som ikke har mulighet til å få skolegang, 140.000 mennesker forvist til et liv innestengt i en leir de ikke har lov å bevege seg ut fra. I sitt eget land.
LES: Ber 10.000 flyktninger vente på tur
Den muslimske folkegruppen som teller rundt én million mennesker ble fratatt statsborgerskapet sitt i 1982. «Disse menneskene tilhører ikke Myanmar», sier myndighetene den dag i dag. «De ser ikke ut som oss, og de har en annen religion.» På tross av synlige bevis på det motsatte, hevdes det i Myanmar at rohingyafolket ikke er en etnisk folkegruppe, men ulovlige innvandrere fra Bangladesh.
Resultatet av den nedverdigende behandlingen og de umenneskelige forholdene de er tvunget til å leve i, har vi sett på nyhetsendinger verden over. På havet mellom Myanmar og Thailand, Malaysia og Indonesia flyter hundrevis av båter med desperate mennesker. Siden årets begynnelse antar man at 25.000 rohingyaer har kjøpt seg en billett på en båt som skal frakte dem til frihet.
LES OGSÅ: Stortinget får egen gruppe for trosfrihet
Den friheten de lengter etter kommer sannsynligvis ikke, og prisen de betaler for å finne den er høy. Den eneste måten bort fra sitt helvete går gjennom menneskesmuglere. «De fortalte oss at vi hadde blitt kjøpt», sier én av mange som nylig ble intervjuet av min mann. «Jeg begynte å gråte», fortsetter han. «Deretter søkte de over hele kroppen vår, og om vi hadde noe av verdi, så tok de det. Våre belter, kniver, alt.»
Thailand, Malaysia og Indonesia sa for få dager siden at de er villige til å ta imot disse flyktningene som i ukevis har drevet på havet. «Det er ingen langvarig løsning», sier alle landene. «Det internasjonale samfunnet må hjelpe oss.» Da denne løsningen ble kjent, ble det med ett stille om krisen i Andamanhavet. Det er ofte slik det går i media. Neste uke er det en ny krise å fokusere på.
For disse menneskene er krisen likevel ikke over. De er fortsatt statsløse og rettighetsløse. De er fortsatt sultne og syke. Det er fortsatt ingen som har sagt at de vi ha dem lenger en det som er høyst nødvendig.
Annonse
Jeg leste for litt siden et sitat av Jarle Haugland som jeg har tenkt mye på i denne sammenhengen: Hvor langt må vi bort fra våre nære relasjoner før andre ting blir viktigere enn den andres liv?
Er disse menneskenes liv like viktige som våre egne, eller er de for langt borte? Har millioner på flukt i Syria samme verdi som våre nærmeste? Hvis svaret er ja, hvorfor engasjerer vi oss ikke mer?
Hvis svaret er ja, hvorfor fortsetter da våre valgte ledere å akseptere at land de driver handel med, som Myanmar, behandler mennesker på denne måten? Hvis svaret er ja, hva svarer vi da barn som spør: Hvorfor er det ingen som vil ha oss? Om vi kaller oss kristne, hvordan kan vi da la være å elske disse menneskene som vi elsker oss selv?
