På lag med menneskets natur
Denne oppdragende naturlighet, samt Guds ord, resulterte i hva mange i dag refererer til som våre «etniske nordmenn». Oftest både sterke og selvstendige. Gjerne egalitære seg i mellom.
Menneskets naturlige tilbøyelighet er å kjempe og om nødvendig forsvare seg og sine nærmeste. Dette skjer fortsatt, og har skjedd siden tidenes morgen. I sin enkleste, reneste samfunnsform skjer dette som små familie-enheter. Tidligere inkluderende, gjerne hele tre generasjoner. Dette kommer jeg tilbake til.
For virkelig å forstå dette, er det nødvendig å innse at det knapt finnes et norsk samfunn. Kun individuelle kvinner og menn og familier. Dersom disse ikke individuelt tar vare på seg selv, er landet som sådant alvorlig ute å kjøre. (Dette forhindrer oljerikdommen oss foreløpig å innse. Noe dagens myndigheter bevisst hindrer folk å forstå. Ideologien står i veien.)
Dersom folk først og fremst tar vare på seg selv - og det er en borgerplikt - vil vi ha kapasitet til å hjelpe andre. Dette blir til positive, stadig større ringer i vannet, som starter med ens nærmeste naboer. Ingen regjering kan erstatte denne naturlige, menneskelige dugnadsbaserte positive kraft. Ingen regjering kan arbeide uten nettopp gjennom individuelle mennesker. Ingen regjering kan i lengden arbeide på tvers av den menneskelige natur.
Å være på lag med det som fungerer og som produserer er nøkkelen til alt liv, til positive resultater. Av «overskuddet» blir det kapasitet til å hjelpe de ressurssvake og de som ellers virkelig trenger hjelp. Men overskuddet minker og/eller forsvinner helt dersom «administrasjonen» blir for tung og for dyr. Eller korrupt eller uærlig. Dette gjelder også nasjonalstater. Som demonstrert nylig i Hellas, selve demokratiets krybbe. Bemerkelsesverdig.
I tidligere tider måtte familiens medlemmer dele på oppgavene i et samspill og samarbeide som gavnet alle i dette «mini-samfunnet». Barna fikk være sammen med besteforeldrene. Disse hadde erfaring og bedre tid og slik anledning til å delta i den viktige nå ofte forsømte oppdragerrollen. De eldre hjalp til med å passe de minste, den nær perfekte omsorgsfulle barnehagefunksjon. Det ble oftest trygge, harmoniske barn av slik oppvekst. Tidligere i mer spredt norsk bosetting.
I en langsiktig rullerende sekvens utgjorde tre generasjoner til sammen en tidsepoke på rundt 100 år. Dette resulterte naturlig nok i mye god langsiktig tenkning og planlegging. I ånden til Isak Sellanrå.
Her gjaldt nøysomhet og arbeidsomhet for å sikre familien. Og familiens fremtid. Den samme ånden gjaldt andre som hørte til slekten, og for menneskene rundt som man virket sammen med. Takken for medmenneskelighet var ikke uttrykt i penger. Men personlig i form av indre tilfredstillelse, over det å kunne hjelpe hverandre gjennom dugnad eller på annen måte. Slik selvtilfredsstillelse kan ikke bestilles eller kjøpes. Den er privat, ja, for storsamfunnet ubetalelig.
Dette igjen avlet høy grad av forståelse og respekt blant annet for at uforsiktighet, uforstandighet og usømmelighet var farlig. Det truet selve livsgrunnlaget i en tid da helse og velferdstilbud manglet. Dette ble således langt på vei selvregulerende, med sin egen indre justis. Denne oppdragende naturlighet, samt Guds ord, resulterte i hva mange i dag refererer til som våre «etniske nordmenn». Oftest både sterke og selvstendige. Gjerne egalitære seg imellom, i ett land ei av slott, men av hytter og hus.
Den store forskjell til dagens norske samfunn er langt, langt kortere horisonter, og stor grad av tillatt, ja, faktisk oppmuntret kravmentalitet. Dette blir det neppe et godt fellesskap av. Sosialdemokraten Kennedy sa det slik: Spør ikke hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet...
Nordmenn er dessuten blitt langt mer «sydlandsk» for ikke å si tropiske med hensyn til legning. Nødvendigheten av å «matlagre» og å planlegge for en lang og hard vinter er ikke påkrevet når «bananene» er lett å strekke seg etter. Året rundt. Eller sagt på en annen måte, det var nødvendighet som lærte kvinner tidligere å spinne og strikke og det å lage god mat fra grunnen av.
Barske naturforhold og «the survival of the fittest» førte til en naturlig seleksjon, gjennom århundreder. Dette ble det gjerne konkurransedyktige, driftige mennesker av. Det var en skam å være andre til byrde, å snylte på fellesskapet. Alminnelig stolthet forbød langt på vei akkurat det. Hvilken forskjell!
Mye har forandret seg, og ikke alt til det bedre. Hadde vi kunnet målt oss etter et sant «lykkebarometer» ville gallupen overrasket oss, min påstand. I dag har vi en rastløs pengehusholdning, mot tidligere mer av en naturalhusholdning. Alt er blitt kortsiktig, fremmedlig, uforpliktende og overfladisk. Personlig service og medmenneskelig oppmerksomhet tapes til talemaskiner, som sier «Du er nå kommet til nummer 47 i køen, vennligst vent». Ingenting er nøye lenger. Kø-telefonsvareren vet ikke engang å svare. Foreslår kanskje en annen. Resultatet er over i en ny kø. Eldre mennesker gir opp. Andre også.
Omtrentlighet gjelder i økende grad. Deri ligger samtidig roten til mye av den norske samfunns-middelmådighet. Samt manges opplevelse og de flestes store frustrasjon over - ikke å forglemme - et totalt forfeilet skolesystem. Gjennomført på tvers av rådene til de gamle fagfolkene. Men slik de bedrevitende «formynderne» ville ha det til.
Ikke be om en lett bør, men om en sterk rygg - en gammel, god sannhet. Hardt og ærlig arbeide ga et godt liv. Parolen i dag er heller, hva som er lett og lettvint. Mye dansen rundt gullkalven. Barn, og jeg tenker da ikke på de minste, skal for eksempel ikke behøve å lese lekser. Karaktergivning kan virke demotiverende, sier noen. Gjett hvem. Selv om karakterer for de fleste både er disiplinerende og oppmuntrende. Til ekstra innsats. Noe å strekke seg etter.
Ingen pugging selv om all erfaring tilsier at visse ting bare må «sitte». Det gjelder matematikk og fysiske lover. Det gjelder grammatikk og annen kunnen. Du kan ikke stå på broen eller være skikkelig sjef for noe som helst, hvor «det å vite, det å kunne» fordrer kjappe, kanskje livsviktige beslutninger. Uten rådgiver. Tiden tillater ikke å lete opp i et nettleksikon. De du har ansvar for, må vite, må kunne forvente, at du som kaptein og som fagperson eller myndighetsperson vet hva som trengs. Der og da. Dette fikk vi smertelig erfare i forbindelse med 22. juli terroren.
Det gjelder å arbeide med og ikke mot naturen. Dette er noe vi birøktere og alle som arbeider med jordbruk vet. Vi må ta hensyn til bienes instinktmessige tilbøyeligheter. Gjøres ikke det, ja, da stagnerer eller i verste fall dør bifolkene. Eller så blir det lite overskudd, om noe i det hele tatt. Og når du høster honning, ta ikke for mye fra biene. Det lønner seg rett og slett ikke, enkelt sagt. På samme måte: Logisk, ta fordel av nordboernes tilbøyelighet til hardt og godt arbeid. Dersom det klart lønner seg. Derfor la det lønne seg. Det blir faktisk til stor-samfunnets beste.
Som professor i birøkt Rolf Lunder sa det sent på 40-tallet: tar du for mye fra de sterke bifolkene til styrkeutgjevning med de mindre sterke, blir det til rasjonering på fattigdom. Hjelp de svake. Men baser deg på de virkelig sterke bifolkene for å oppnå overskudd til fordeling, utover hva disse selv behøver til overlevelse. Ellers blir det meste middelmådig og slapt, med et sviktende totalresultat. Overført til menneskesamfunnet gjelder tilsvarende økonomiske lover. Over tid må alt være selvbærende. Det er når kortsiktige politikere synder mot disse lover at det går galt. Det er ikke nok å være velmenende.
For oss birøktere å kunne arbeide noenlunde rasjonelt, forsøkes det tidvis å gjøre bifolkene like. Men dessverre, det går ikke, idet enhver bikube har sin egen dronning som representerer sitt eget midtpunkt. Dronningene er ulike, akkurat som deres avkom blir ulikt, og avhengig av genene til fedrene. Det gode imidlertid med alt dette mangfoldet er at dette er selve naturens naturlige prosess for seleksjon og artens overlevelse. Siden tidenes morgen. Dette mangfoldet multipliseres, år etter år i bienes verden.
Hva vi mennesker kan lære av biene er at det må produseres og prioriteres. Samt at det som produksjonsmessig ikke lønner seg, det må avsluttes. Ennvidere, at det ikke er mulig, ei heller ønskelig å detalj-kontrollere alt. Forsvar, imidlertid, er viktig mot ytre fiender og mot truende sykdom. Biene har ellers et fabelaktig system av arbeids- og rollefordeling seg imellom, en summende effektivitet som gjør hver enkelt kube til noe frittstående og enestående.
Også nasjonalt norsk mangfold må til. Ja, et klart alternativ til ensretting. Slik vi har sett det fremdyrket under de rødgrønnes åtte-årige regjeringstid. Vi birøktere søker faktisk å skifte dronning (regjering) hvert år for å opprettholde mest mulig vitale bikuber samt tilhørende og tellende resultater. Ikke å prioritere, ikke å velge vekk hva som fungerer dårlig er det verste av alt. Menneskelig unnlatenhet fører til middelmådighet, ja, til storsamfunnets forfall og på allslags vis.
Den rødgrønne regjeringen sa da den kom til makten for åtte år siden «Vi satser på fattigdom». Det kan sannelig se slik ut.