På tampen av et ordskifte

Jeg viser til ordskiftet mellom tidligere hovedstyreleder i Misjonssambandet Lars Gaute Jøssang og meg. Jøssang har brukt mye plass på å rette kritikk mot kvaliteten på innleggene mine og min troverdighet som debattant. I Dagen 23.10.24 avrunder han ordskiftet på samme måte. 

Strategien følger et mønster vi over tid har sett fra Misjonssambandets tidligere ledelse. I stedet for å lytte til innspill og debattere saken, søker man heller å svekke kritikeres og varsleres troverdighet. Og ved å tilsløre fakta og tillegge motparten oppfatninger og meninger man ikke har, tilsløres debatten, og oppmerksomheten ledes bort fra sakens kjerne.

Jøssangs rolle under GF

Så også når Jøssang i sitt avsluttende innlegg kommenterer min kritikk av hans rolle på generalforsamlingen, der han foreslo å sette til side kontrollkomiteens forslag til opprydning rundt varslingssaker. 

Jøssang skriver: «I motsetning til kva Aambø Østby synest å tru inneheld grunnreglane ingen karanteneparagrafar for tidlegare hovudstyremedlemmer korkje med omsyn til tid eller sak. [...] Det er med andre ord tale om grunnlause påstandar frå hennar side.»

Jeg har verken trodd eller antydet at Jøssang gikk utover sin formelle rett til å uttale seg og fremme forslag. Når jeg skrev at han «ikke var en helt «ordinær utsending» som benyttet rettighetene sine», så var noe av poenget mitt at som hovedstyreleder gjennom ni år har han en autoritet og innflytelse som en hvilken som helst annen utsending til generalforsamlingen ikke har. At Jøssang ikke anerkjenner dette, vitner for meg om manglende rolleforståelse. 

Men også i Jøssangs kritikk av kontrollkomitéens rapport om varslingshåndteringen blir hans manglende rolleforståelse synlig. Som hovedstyreleder i mange av årene komitéen omtaler, rammet deres skarpe kritikk av hovedstyrets sviktende varslingsbehandling også ham selv. Jøssangs kritikk av kontrollkomitéen kan derfor forstås som personlig så vel som prinsipiell, noe han virker helt ubevisst om.

I tillegg stilte jeg spørsmål ved hvor demokratisk det var å vedta Jøssangs forslag uten mulighet til debatt, og hvorvidt vedtaket egentlig var uttrykk for generalforsamlingens holdning. At saksgangen ble slik, må debattens ordstyrer bære ansvar for. 

Men at Jøssangs innlegg sammen med en slik saksgang innvirket på stemmeresultatet, er det liten grunn til å betvile. Konsekvensene av vedtaket kommer til syne i Juel Østereng og Hans Aage Gravaas sitt innlegg 03.11.24.

Varslingsutvalgets habilitet

I min omtale av varslingsutvalgets rapport peker jeg på at det var kjent fra den kristne dagspressen at det var «reist berettiget tvil om flere av utvalgsmedlemmenes habilitet». Jøssang svarer at utvalget «besto av fire medlemmer, to advokatar, ein professor i strategi og leiing, og ein psykolog med misjonærbakgrunn frå Misjonssambandet. Dei var ikkje uhilda nok, ifylgje Aambø Østby.». 

Men yrkestitler kan vanskelig være avgjørende i habilitetsspørsmål. Habilitet handler om at de som skal behandle et varsel har bindinger eller/og forforståelser som gjør at de ikke makter å vurdere saken upartisk. 

For det er det Jøssang ikke opplyser som gjør at det er tvil om flere av utvalgsmedlemmenes habilitet:

• Et medlem, «ein psykolog med misjonærbakgrunn frå Misjonssambandet.» har blant annet vært fagansvarlig for NLMs lederveiledning gjennom mange år, og fått oppdrag av organisasjonens ledelse som konsulent, rådgiver og kursholder. Hun har dermed gitt betydelige bidrag til ledelseskulturen fra tidlig på 2000-tallet inntil nylig. Hun omtales også i podkasten «Misjonærbarna» som «psykologen» som flere har hatt dårlige erfaringer med som saksbehandler, noe som tyder på at hun har mye å forsvare rundt NLMs håndtering av vanskelige saker.
• Et annet medlem, «ein professor i strategi og leiing», var på forhånd en uttalt kritiker av varslerne og mediedekningen rundt NLM. Og samtidig med at han satt i utvalget, gikk han ut i en offentlig debatt rundt en av varslerne som han i utvalget skulle ta stilling til. 
• Leder av utvalget, den ene av «to advokatar» har blant annet i Aftenposten uttrykt stor bekymring for at varslere får for mye definisjonsmakt. Slik har han vist motvilje til å innta varslerperspektivet.

Det er altså på denne bakgrunn jeg mener tvilen som er reist til utvalgets habilitet, er berettiget. Den kritikken utvalget har fått for mangelfullt arbeid og utelatelse av sentrale perspektiver i sine vurderinger, gjør ikke saken bedre.

Jeg mener også det er grunn til å spørre seg hvorfor man ikke har forsøkt å finne utvalgsmedlemmer som kunne representere varslingssiden, ikke bare ledelsesperspektivet.

Kontrollkomitéens funksjon

Så sier Jøssang videre at hvis man skal ta innvendingen knyttet til varslingsutvalgets habilitet på alvor, «er det meir enn merkeleg at denne kritikken ikkje råker kontrollkomitéen.» For den består jo av misjonsfolk, påpeker han og legger til at det også i dette stykket må «vere noko i den metodiske tenkinga hennar som ikkje er i vater». 

Her benytter Jøssang seg av villedende retorikk. Kontrollkomitéen er direkte, demokratisk valgt av generalforsamlingen for å «påse at hovedstyrets forvaltning er i samsvar med NLMs grunnregler og generalforsamlingens vedtak».

I sin rapport i 2022 presiserte komitémedlemmene at de ikke har mandat til å vurdere varslingssakene eller ta stilling til beslutninger. De felte heller ingen dommer, slik Jøssang feilaktig påstår. 

Derimot var det innenfor deres mandat å se på hovedstyrets rutiner og praksis for å behandle varslinger og rapportere hva de avdekket av alvorlig svikt i varselhåndteringen. 

Varslingsutvalget, som ble nedsatt av hovedstyret, hadde derimot som mandat nettopp å vurdere og behandle varslinger på daværende generalsekretær, og foreslå konklusjoner/tiltak knyttet til disse. 

En avgjørende forutsetning for at deres konklusjon skulle ha legitimitet, var selvsagt at utvalgsmedlemmene hadde uavhengighet til de involverte parter og sider. 

At den tidligere hovedstyrelederen tilsynelatende ikke anerkjenner denne forskjellen mellom kontrollkomitéen og varslingsutvalget, mener jeg er oppsiktsvekkende. At han fremdeles ikke har klart å redegjøre for hvordan han mener den daværende kontrollkomitéen gikk utover sitt mandat, blir desto mer påfallende.

Ordskiftes verdi 

Utgangspunktet for å engasjere meg i en mediedebatt var å belyse årsaksforhold og mønstre i uroen knyttet til håndtering av både varslingssaker og «misjonærbarnsaken», sistnevnte kalt «alle varslingssakenes mor i Misjonssambandet». 

Følgende synes å være kjerneutfordringer i håndteringen av de saker som har endt opp i media: Tette relasjoner mellom ledere, manglende bevissthet på asymmetriske maktrelasjoner og misbruk av makt, manglende overholdelse av arbeidsmiljølovens og organisasjonens egne rutiner for varslingsoppfølging, og svak forpliktelse på sannferdighet.

Så kan man spørre seg om dette ordskiftet har hatt noe for seg, da det ikke har lykkes å debattere det som var utgangspunktet? For meg er svaret et klart ja! 

Ordskiftet har fremstått som et kroneksempel på hvordan varslere og kritikere har blitt møtt når de har reist kritikk mot NLMs ledelse, og hvordan fakta i mange tilfeller har blitt sammenblandet, tilslørt og fordreid. 

Jeg mener ordvekslingen mellom tidligere hovedstyreleder gjennom en årrekke, historieprofessor Lars Gaute Jøssang ved NLA og undertegnede, har synliggjort noe av selve sakens kjerne. 

Så får det være opptil den enkelte leser å vurdere hvorvidt Jøssang har rett eller ikke i at det er noe med den metodiske tenkningen min som «ikkje er heilt i vater».