På tide å diskutere statens makt

Strømkrisen den siste tiden har igjen minnet oss om hvor sentral rolle staten spiller i det norske samfunnet. Uten kraftige statlige subsidier ville de fleste av oss opplevd situasjonen som langt mer krevende og kritisk.

Det samme så vi under koronakrisen. Store statlige bevilgninger var avgjørende for at mange nordmenn ble økonomisk beskyttet mot det daværende statsminister Erna Solberg kalte de mest inngripende tiltakene vi har hatt i fredstid.

En velfungerende styresmakt er det grunn til å være takknemlig for. Man kan bare spørre mennesker som har levd i virkelig korrupte land, der man ikke opplever at det er grunn til å stole på stat og byråkrati. «Innbyggerne i Norge har mer tillit til myndighetene enn innbyggerne ellers i Europa har», konstaterte Transparency International Norge i fjor. Organisasjonen kartlegger korrupsjon i forskjellige land.

Bekreftelsen kan tjene til å styrke den norske selvfølelsen, men ble ledsaget av en advarsel: «Blind tillit og overdreven tro på at korrupsjon skjer alle andre steder enn i Norge, utgjør i seg selv en korrupsjonsrisiko».

Nordmenn flest kan spontant riste på hodet av et utsagn fra USAs tidligere president Ronald Reagan. Han mente den mest skremmende setningen man kan uttale på engelsk var: «Jeg kommer fra myndighetene, og jeg er her for å hjelpe». Det naturlige for de fleste av oss er å feste lit til at staten faktisk vil oss godt.

Man skal vokte seg for lettvint og paranoid kritikk av staten. Samfunnsutviklingen ført til at staten har vokst. Delvis skyldes det at samfunnet er blitt mer komplekst og dermed krever mer styring.

Men det skyldes også at staten er blitt stadig mer inngripende. Den legger etter hvert føringer innenfor alt fra frivilligheten til familielivet som ville vært utenkelig for et par generasjoner siden.

Under andre verdenskrig skrev Oslo-biskop Eivind Berggrav boken «Staten og mennesket» mens nazistene holdt ham i husarrest. Erfaringene med en totalitær okkupant hadde gitt ham et behov for personlig refleksjon.

«Også demokratiske stater ville i de siste årtier legge stadig mer inn under staten og legge seg opp i nesten alle forhold», skrev Berggrav i forordet. Var dette en treffende observasjon i 1944, er den det veldig mye mer nesten 80 år senere.

Biskopens uro var at staten, som en upersonlig øverste makt, skulle komme til å undertrykke enkeltmennesket og de myke, personlige strukturene enkeltmennesker imellom.

Nå er vi i en situasjon der både familielivet og frivilligheten i økende grad er blitt lovregulert og avhengig av offentlige overføringer. Mye av dette er velment. Politikerne ønsker å sikre like rettigheter og muligheter for alle.

Men gradvis kan dette også føre til en uniformering i tråd med statens krav. Det blir særlig tydelig når staten i økende grad fremmer en sekulær virkelighetsforståelse.

Før helgen kunne vi lese at byrådet i Bergen svingte sparekniven over kristne aktører, blant annet på rusfeltet. Det samme har vi sett i Oslo. En slik sektor står utsatt til hvis de bevilgende myndigheter ikke ser det som en offentlig oppgave å støtte dem som driver med utgangspunkt i et livssyn.

Helt andre eksempler illustrerer noe av det samme problemet. Ett er det påfallende underskuddet på forståelse for religionsfrihetens kår under pandemien. Et annet er sider ved forslaget om forbud mot såkalt konverteringsterapi, særlig regulering og strenge straffer mot visse frivillige samtaler mellom voksne mennesker. Sentrale politikere viser påfallende liten forståelse for hvor viktig tanke- og trosfriheten er i et liberalt demokrati.

Mot dette må det fremføres klare og prinsipielle argumenter. Men det er også nødvendig at kristne organisasjoner og trossamfunn arbeider mer med hvordan man vil innrette seg i en framtid der det ikke er gitt at staten vil være en medspiller.