På vegne av sitt folk Israel

Tit 3,4 «Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbaret.» Vi som kjenner fasit vet at Guds kjærlighet til fulle ble åpenbart da han ofret sin Sønn. Men mange overser at nå som kjærligheten står fram tydeligere, er det mer alvorlig å avvise Ham: Hebr 12,25 «Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss vekk fra ham som taler fra himmelen.»

Mange har prøvd å følge med i debatten om boka av Jeremy Hoff. Mange avfeier boka. Den bygger angivelig på et gammeltestamentlig gudsbilde. Men da glemmer de at når Gud i NT viser oss så stor kjærlighet, er det alvorligere å avvise ham. Det er rett at NT viser fram, åpenbarer, Guds kjærlighet på en ny og tydeligere måte, slik Paulus skriver

Hva snakker Hebreerbrevets forfatter om her? Jo: Israelsfolkets vandring ut av Egypt. Dessverre avviste mange av jødene Guds tiltale. De fleste av dem døde derfor i ørkenen, uten å komme inn i det landet Gud hadde gitt dem. Vantro, altså, og ulydighet. I vår tid advarer Hebreerbrevet mot å avvise Herrens ord, for da venter en minst like alvorlig dom.

LES: Jeremy Hoff selger norges billigste bilnøkler

Jesus uttalte selv profetisk en av de mest katastrofale dommer som noen gang har rammet et folk: Dommen, profetien, begynte å oppfylles da romerne i år 70 slaktet ca 1 million jøder i Jerusalem. Dette skjedde i samband med et opprør mot den romerske okkupanten: «Josefus hevder at 1,1 millioner mennesker ble drept i aksjonen, hvorav flertallet var jøder». Senere, rundt år 135, ledet Bar Kokchba et nytt mislykket opprør, hvor enda flere døde. Judea ble nesten avfolket. Kilder: Wikipedia + Josefus. Dette var hva Jesus profeterte om på veien til Golgata: Luk 23,28 «Men Jesus vendte seg om til dem og sa: Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv og deres barn.»

Jesus fortsatte med å si: Luk 23,31 «For gjør de slik med det grønne tre, hva skal så skje med det tørre?» Altså: Korsfester de meg, det fullkomne menneske, hva vil da skje med dem som avviser meg?

Men denne dommen ble uttalt før Jesus døde på korset, sier du kanskje. Da tar vi med et eksempel godt innenfor NT-tidsalder: En gang ble Herodes feiret for en viktig seier, men han glemte å gi Gud æren. Apg 12,23 «Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke gav Gud æren. Han ble fortært av ormer og døde.» Det som står i hebreerbrevet er fremdeles sant: Gud er en fortærende ild.

La oss heller ikke glemme løftene til Abraham: 1 Mos 12,3 «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» På denne måten lovte Gud jødene beskyttelse og framgang: Dine venner er mine venner, dine fiender er mine fiender. Disse løftene gjelder fremdeles for Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere.

Det fins altså et trygt bibelsk fundament for at Gud kan gripe inn – også med dom – på vegne av sitt folk Israel.