Pakistans blasfemilov blir verre

Pakistans blasfemilov er lenge blitt brukt mot enhver som «fornærmer» islam eller profeten. Selv om ingen dødsdømte er blitt henrettet, har blasfemiloven ført til at mennesker som er anklaget, er drept av ekstremister.

Mennesker fra religiøse minoriteter – kristne, sjia-muslimer, ahmadijaer og hinduer – blir tauet inn for politi og rettsvesen av rasende mobber. Folk slipper glatt unna falske anklager som ødelegger uskyldiges liv.

Og nå kan det bli enda verre. 17. januar vedtok parlamentet å skjerpe loven. Nå skal også såkalte fornærmelser av profetens koner, familiemedlemmer og nære følgesvenner rammes med fengsel i ti år, eller i verste fall livstid. Pluss en saftig bot.

I dette landet er det farligst å være kristen

Pakistans minoriteter er dypt bekymret for at presset mot dem forsterkes ytterligere – ekstremistene og mobben vil få enda flere påskudd for anklager og angrep.

Pakistans kamp for blasfemilov

I et informativt innlegg i Dagen (24.1.) om FNs rolle i kampen mot trosforfølgelse nevner Hans Morten Haugen Pakistans rolle i en kvartett for å løfte beskyttelsen av religiøst troende i FN (Istanbul-prosessen). Han skriver at det er verdt å merke seg at nettopp Pakistan er med her, siden landet ellers er kjent for å ha flest domsavsigelser for blasfemi.

La oss håpe deltagelsen fører noe godt med seg. Men så langt synes ikke det å være slik – den ferske skjerpingen av blasfemiloven er illevarslende i et land som blir mer og mer konservativt.

Pakistan har neppe gått inn i dette internasjonale arbeidet for å beskytte religiøse minoriteter eller trosfriheten. Landet har derimot et sterkt engasjement for at vestlige land både skal anerkjenne Pakistans blasfemilovgivning og selv kriminalisere det Pakistan ser som blasfemi. Landets tidligere statsminister Imran Khan var tydelig da han i 2021 krevde at et land som Frankrike måtte forby å krenke Muhammed slik landet forbyr holocaustfornektelse.

Frykt og blasfemianklager i Pakistan

Pakistans blasfemilovgivning og landets politikk globalt er altså en del av det voksende problemet. Tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide lovet i Stortinget i 2020 å ta opp Pakistans blasfemilovgivning under nettopp Istanbulprosessen. Det arbeidet kan ikke stoppe.

Vi må også kreve at landet og dets religiøse ledere beskytter kristne jenter og hindujenter som i dag kidnappes, tvangskonverteres og tvangsgiftes.

Pakistan er ett av mange land der det går gal vei for trosfriheten. Nabolandet India er et annet – der er det hindunasjonalister som setter muslimer og kristne under press.

Kamp på grasrota

Samtidig: Det gjøres internasjonalt mye arbeid som viser gode resultater for trosfrihet på grasrota. Stefanusalliansen er engasjert i to av initiativene som Hans Morten Haugen fremhever i sitt innlegg. Noen utfyllende merknader for Dagens lesere.

Haugen nevner en digital læringsplattform for tros- og livssynsfrihet (FORB Learning Platform). Denne er utviklet av et nordisk nettverk for trosfrihet (NORFORB) med Stefanusalliansen som en aktiv partner. Midlene kommer fra avtaler Stefanusalliansen siden 2018 har hatt med Utenriksdepartementet.

Fra svært ulike deler av kloden får vi begeistrede rapporter fra som gjennom disse digitale læringsressursene har fått øynene opp for hva trosfrihet er og som sprer innsikten videre. FNs tidligere spesialrapportør for trosfrihet, Ahmed Shaheed, omtalte tidlig arbeidet som et «kvantesprang i undervisning om trosfrihet».

Anerkjent aktør

Haugen nevner også FN-prosessen «Tro for rettigheter». Siden 2017 er ledere og aktører fra forskjellige tros- og livssynsgrupper samlet til støtte for menneskerettighetene. I fjor ble Stefanusalliansen – av FNs høykommissær for menneskerettigheter – invitert inn i en referansegruppe som ekspert på trosfrihet og kvinners rettigheter. Det skjedde under utvikling av digitale kurs om menneskerettigheter, fred, rettferdighet og verdighet.

I 2020 publiserte Stefausalliansen et undervisningshefte om trosfrihet og kvinners rettigheter. Dette har bidratt til at Stefanusalliansen i dag internasjonalt anerkjennes som en faglig sterk aktør på temaet.

I mars skal to av mine kolleger holde seminar i New York i forbindelse med den årlige sesjonen i FNs kvinneorganisasjon. Stefanusalliansen var en av få aktører – på en lang liste av søkere – som ble valgt ut.

Vi er stolte over at en liten norsk misjons- og menneskerettsorganisasjon inviteres på dette nivået. Vi vil bidra til, slik Haugen formulerer det, at religiøse ledere både ønsker og faktisk fremmer de samme rettighetene for andre som de ønsker for seg selv.

Håpet er at langsiktig arbeid etter hvert får effekt politisk i en verden der mektige herskere i økende grad dessverre misbruker religion for å sikre egen og ekstreme støttespilleres makt. Som i Pakistan.