Pakistans sverd svinges på ny
Det finnes jenteskoler i «de renes land».
Fredsprisen til Malala fra Swat-distriktet vest i Pakistan var mindre enn en uke gammel. Så ble en skole i naboregionen hjemsøkt av drapsmenn. Skoleelever ble sprengt i luften av en selvmordsbomber, som ble tett fulgt av jihadister med automatvåpen. I alt 132 skoleelever og ni lærere ble «henrettet» 16. desember i år.
I bloddammene som spredte seg på gulvet i auditoriet, lå de døde barna som tause, men tydelige vitner – ofre for en udåd av ufattelige dimensjoner. Omfanget av nådeløs dreping kunne, i løpet av de få minuttene det hele pågikk, minne om 22. juli her i Norge.
Annonse
Pakistan ble opprettet i blod. I august 1947 var det massakrene på grensen mot India som mest av alt opptok media og internasjonal opinion, og ikke det faktum at Mohammed Ali Jinnah omsider hadde fått sin vilje: etableringen av en egen stat for indiske muslimer – «de renes land». Pakistan. Anslagsvis 100.000 mennesker døde i sammenstøt mellom to millioner muslimer og hinduer på flukt. «De renes land» ble til gjennom etnisk rensing. Og stadig renvaskes de renes land – i befolkningens eget blod. Tusener på tusener av landets egen befolkning mener det er slik det skal være.
Malala Yousafzai (17) gikk på skole i Swat da også hun ble skutt. Hun overlevde så vidt jihadisters angrep 9. oktober 2012, og har senere bodd i England. Derfra har hun modig fortsatt sin kamp for barns rett til skolegang, noe Taliban i hennes hjemland og Afghanistan nekter de unge. Hennes kamp er i år belønnet med Nobels fredspris.
Men for deler av Pakistan er hun en fiende. Terror-organisasjoner i grenseområdene mot Afghanistan er så tallrike og ondsinnede at hverken Malala eller andre kritiske røster våger seg dit i dagens situasjon.
Og dagens situasjon vil neppe endre seg på noen tiår ennå. Det henger sammen med at Pakistan styres av krefter med tette bånd til de samme terror-organisasjoner, hvorav Tehrik e-Taliban Pakistan (TTP) er blant de mest nidkjære og blodtørstige. Slik jihadistene fikk blod på tann etter 11. september 2001, slik har også den langvarige Afghanistan-krigen skapt ny grobunn for drapsfilosofiene i hele området – fra Middelhavet til Bangladesh.
Sammen med FN-kollega Ferdous Hasan besøkte jeg en skole med jente- og gutteelever i Peshawar den 12. november 2001. Det var to måneder etter Al Qaidas angrep på USA. Taliban hadde allerede i årrekker hatt et solid fotfeste i Afghanistan. Det førte til en folkeflukt av enorme dimensjoner. I Pakistan hadde i alt to millioner afghanere søkt tilflukt. Dels på grunn av brutal krigføring i hjemlandet og dels av redsel for det undertrykkende Taliban-regimet. De fleste familiene var plassert i flyktningeleirer langs grensen på pakistansk side.
En av disse leirene var New Shamshatoo. Inntrykkene fra denne dagen sitter godt fast i dag – tolv år etter.
I fire separate leirer hadde FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sørget for telt og enkle livsmidler for 50.000. I den siste av leirene, som vi besøkte, fantes en skole for jenter i alderen åtte til femten år. Undervisningen foregikk i en liten én-etasjes bygning, og utenfor så vi et nymalt skilt, blått og hvitt, som stolt forkynte at dette var «Baihaque Primary School for Girls».
Hasan fra Bangladesh skrev for FN-magasinet Aina, og jeg fotograferte og snakket med de elevene. De etterlot sine slitte sandaler på utsiden, satte seg på en matte og lyttet intenst til hvert ord som kom fra «mualim», læreren. Mumtaz (9), var en av de 30 jentene i klassen vi fikk besøke. «Dette er vår nye skole», erklærte hun, og var meget bevisst om sin rolle som lokal guide. Øynene hennes lyste opp da hun viste vei inn i det spartanske klasserommet.
Annonse
De satt der andektig foran sin lærer, med lesebok, skrivebok og blyant i hånd. Hasan skrev: «To eller tre av jentene var iført det muslimske hodeplagget hijab, mens de andre var barhodet. De hadde på seg gamle, men rene klær. Jentene så oss rett inn i øynene og ønsket velkommen med det tradisjonelle «salaam». Det var et hav mellom dette klasserommet og den skitt og elendighet som kjennetegnet teltene i skolens omgivelser.
De fleste av skolejentene vil ikke snakke om fortiden. Der var for mye bitterhet og skuffelser. Alle skolebarna – uten unntak – så lykkelige ut i New Shamshatoo! I tre timer hver dag på skolen, fikk de lov til å glemme skitten, hungeren og teltets kveldsmørke. De kunne drømme om en bedre morgendag.
Det er ikke vanskelig å tenke seg hvorfor jentene også sa at de ville bli leger, sykepleiere, lærere. Under Taliban-regimet var jenter utestengt fra alle skoler. Tahira, som kom fra Jalalabad øst i Afghanistan, sa at hennes tristeste dag var da hun fikk beskjed om at hun ikke lenger kunne få gå på skole: «Jeg følte at jeg til og med sto lavere enn et dyr. Hunder og katter kan gå ut og løpe fritt omkring. I motsetning til meg, som ikke kunne gå noe sted. Jeg følte meg som en byrde for familien».
«But AfghanistanЃfs nightmares have not ended», skrev vi vi vår beretning fra New Shamshatoo i den vestpakistanske byen Peshawar.
Så må det vel være bedre nå, både i Afghanistan og i Pakistan – tolv år etter «nine eleven» og alt det der? Nei. Massakren på skolebarn i Peshawar forteller alt om det. Intet mer behøver man si, for å vite at jihad eksisterer – og eskalerer! Og de militær-dominerte politikerne i Islamabad styrer åpenbart blindt mot avgrunnen. Det er rystende å gå inn i erkjennelsen av landets atomvåpen-kapasitet. Rystende også fordi vi lenge har visst at atomvåpnene en dag kan bli brukt. Hvordan vet ingen, heller ikke mot hvem.
Pakistans sterke militærsektor dominerer fordi politikerne i sin visdom trodde (og tror) de kan bruke «det gode jihad» som en avgjørende strategisk faktor mot «det onde jihad». «De gode» jihadistene i pakistansk forstand inkluderte Mumbai-terrorens arkitekter i Lashkar-e-Taiba samt to andre illsinte organisasjoner og et mylder av små, hvis felles idé er å nære et rødglødende hat mot Vesten.
Den pakistanske etterretningsorganisasjonen Inter-Services Intelligence (ISI) har lenge hatt et nært samarbeid med Lashkar-e-Taiba, som i flere år har rekruttert offiserer fra Pakistans hær og etterretning inn i sine rekker. Lashkar-e-Taiba er derfor i varmen hos myndighetene, som «good jihad». En strategisk fordel, mener myndighetene, som nå reagerer med hykleriske straffereaksjoner som blant annet dødsdommene, avsagt i politisk panikk og i all hast – mot 500 innsatte i pakistanske fengsler.
Vilkårlighet og skinnrettferdighet styrer de mektiges adferd, som alltid – i klansamfunn som det pakistanske. Islamabads urbane sosietet bedrar. Utvendig modernitet skjuler dyp klantilhørighet, med eldgamle skikker skjult bak whiskyflaskene, dressene og slipsene hos pensjonerte offiserer.
Annonse
Jeg har vært hjemme hos dem – og brukt øynene. Haqqani-klanen i Nord-Waziristan har ISI i sin hule hånd. Drap er virkemidlet fremfor noe, og skinnaksjonene fra ISIs side reflekterer sidevalget. Nettverket Haqqani har sitt navn etter lederen, Jalaluddin Haqqani, en legendarisk jihadistleder under Sovjet-okkupasjonen i 1970-årene. Klanen er tett forbundet med Taliban – og med myndighetene gjennom ISI!
Gråtekonene hyler og utagerer med jammer sin sorg – etter massakren på små barn i Peshawar. Men det er foreldrene og brødrene og søstrene til de døde barna i blodpølene – som nærer ekte sorg over sine kjære, som de aldri får tilbake. Og – lik en skygge over by og land – hviler Allah.
