Pakten og nattverden er mye mer enn tilgitt synd

I et svar til meg, forutsetter Øystein Johnson at kapittel 22 i Åp allerede er oppfylt. Når skillet på våre bibelsyn er så store, er grunnlaget for videre debatt vanskelig. Jeg velger derfor kun å svare på Johnsens syn på «den nye pakt» i Jer 31,31, som han mener oppfylles i Jesus og kirken. Johnsen viser også til Jes 49,6: «Det er ikke nok at du er min tjener som skal reise opp igjen Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til et lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende.» Han sier dette er kirken.

Jeg begynner med Jer 31,31–33: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og Judas ætt, en pakt som er annerledes enn den jeg sluttet med deres fedre … Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte …»

Vi finner en parallelltekst i Esek 36,26: «Jeg vil gi dere (Israel) et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inne i dere (Israel), og jeg vil ta bort steinhjertet av deres (Israel) kjød og gi eder (Israel) et kjødhjerte.»

Da kan vi slå fast at Jer 31 dreier seg om en åndsutgytelse over Israel, og vi kan relatere Jer 31 til pinsedag. Vi vet også at pinsedag er på sett og vis kirkens fødselsdag. Men var det da pakten ble innstiftet? Jeg vil heller si at det var i nattverden Jer 31,31 oppfylles:
«For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse» (Matt 26,28). Her finner vi to problem. 1) Hvem gjør Jesus pakten med? 2) Hva innebærer pakten?

Er blodspakten med kirken eller Israel? Mange teologer prøver å si at Jesus «forskutterte kirken» i dette verset. Det blir bare en konstruksjon som er for grunn.

Jesus sitt nattverdsmåltid med apostlene var en kombinasjon av flere ting: En ny pakt, et minnemåltid, en bekjennelse av tilgitt synd, en forkynnelse, en avslutning av lovens offerhandlinger med mer. Så langt er sikkert Johnsen og jeg enige, men nå blir vi uenige: 
For nattverden og pakten var aldri ment som en opphevelse og avslutning av pakten med Abraham, men en bekreftelse. Løftene til profetene, eller til Kong David om det fysiske Israel, skal uansett gjenopprettes, og Israel i endens tid som nasjon skal bli et lys og velsignelse for nasjonene ifølge profetene. Johnsen mener det er kirken som er dette lyset (Jes 49,6–60,3). Det er bare delvis sant. Kirken har nemlig ingen landløfter.

Jer 31 er et typisk kapitel som Johnsen og de fleste teologer tolker feil, ved å plassere «kirken» i Israel sted. Hebreerbrevet utlegger også Jer 31,31 – og mange teologer tar det til inntekt for at pakten dreier seg om Kirken. Det er ren omskriving av skriften, og klassisk erstatningsteologi.

Jer 31,31 sier klart at den nye pakten er med «Israels ætt og Judas ætt». Det er ikke mulig å gjøre denne teksten metaforisk og billedlig. Jer 31,31 er en trøsteprofeti for Israel, som på den tiden skulle bortføres til Babylon. «Dager skal komme», sier Jeremia, men når er det? Profeten ser minst 2.500 år fram i tid til 1948, og videre inn i slutten av trengselen og tusenårsriket.

Jesus sier det samme da han beskriver blodspakten: «Men jeg sier eder: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dag da jeg skal drikke den ny med dere (Israel og kirken) i min Faders rike» (Matt 26,28). Med «Faders rike» mener ikke Jesus himmelen, men det framtidige himlenes kongerike på jorden, det kommende riket for Israel, og Israels løfte om i fremtiden å bli en velsignelse på jorden. Åp 19,9 tyder på det samme: «Og engelen sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.»

Hva sier Peter til Israel om pakten?: «Peter sa da til dem (jødene): Omvend dere (jøder), og enhver av dere (jøder) la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere (jøder) få Den hellige ånds gave! For løftet hører dere (jøder) til og deres barn (jøder) og alle dem (jøder) som er langt borte, så mange (jøder) som Herren vår Gud kaller til» (Apg 2,38–39). Peters «evangelium» til jødene hadde også til hensikt at Israel skulle takke nei til pakten, etter Guds forutviten, forkaste pakten og bli forherdet.

Både Peter og Paulus ga opp jødemisjonen etter cirka 20 år. Kun noen få tusen jøder fikk et nytt sinn og et nytt hjerte. Israel har derfor ikke som nasjon «Guds lov i sine sinn, og i sitt hjerte i dag». Derfor kan Jer 31,31 umulig være oppfylt. Jer 31,31 – pakten begynte med Jesus og Israel, men havarerte. Pakten skal fortsettes og oppfylles med Israel i endens tid.

Akkurat nå opptrer kirken som «vikar» (ikke erstatter) for Israel: «Jeg, Herren, har kalt deg (Jesus) i rettferd og tatt deg ved hånden, og jeg vil verne deg (Jesus) og gjøre deg (Jesus) til en pakt for folket, til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fengslet og føre dem som sitter i mørke, ut av fangehuset.» (Jes 42,6–7). Hvem er det som «bærer Jesus» ut til nasjonene, er det kirken eller Israel?

Kirken bærer Jesus til nasjonene, men kirken vil aldri bli noe annet enn en «del av Israel». Kirken ble «podet inn» på roten/treet, som er Israel (Rom 11). Kirken har del i pakten, vi hører Messias til, men innebærer ingen landløfter og fysiske løfter. Men når kirken opprykkes til himmelen, skal løftene i Jer 31,31 oppfylles: Etter den 7-årige trengsel, skal Gud frelse «hele Israel», fylle hele Israel med sin ånd, velsigne hele Israel som nasjon, og David skal sitte på sin trone i Jerusalem i 1000 år. Han blir Israels konge. Jesus skal være jordens konge i sitt tempel i 1000 år.

Til slutt: Paulus sier det samme som jeg: Kirken er blitt Israels tjener: «men vår dugelighet (rettferdighet) er av Gud, som og gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd» (2 Kor 3,5–6).

Er israelsmøter for spesielt interesserte?