Palestinere i Norge

La oss begynne med den mest kjente, president Mahmoud Abbas. Den 18. og 19. september hadde han samtaler både med statsministeren og utenriksministeren i kongeriket Norge, og fikk audiens hos kronprinsen og møtte flere politikere på Stortinget.

Han fikk en like hjertelig mottakelse overalt der han kom, som fredsprisvinneren Yasser Arafat i sin tid fikk da han kom for å hente sin fredspris. Det var ifølge Kåre Kristiansens vurdering Nobel-komiteens groveste feilvurdering i dens nesten 100-årige historie. Nå gjentar den norske politiske og kulturelle elite den samme feilvurdering som Kristiansen advarte mot for snart en generasjon siden.

Frps utenrikspolitiske talsperson, Christian Tybring-Gjedde, er den av våre stortingsrepresentanter som klarest har sagt at heller ikke Abbas er en naturlig samtalepartner for Norge. Likevel ble han mottatt med pomp og prakt av hele det offisielle Norge. All ære til Tybring-Gjedde, som med sin markering har tatt avstand fra Abbas som den store statsmann han ikke er.

Abbas ser dessverre ut til å greie å lure den norske eliten, takket være blant annet en annen palestinsk aktivist, Sama Anfous, som nylig besøkte Norge i forbindelse med «Kirkeuka for fred i Midtøsten». Hun kom fra organisasjonen Kairos Palestina, som støtter BDS-bevegelsen. Hun var i Norge og talte på et møte som ble arrangert av Norges Kristne Råd, (NKR) der de fleste norske kirkesamfunn er med. Budskapet hennes, ifølge referatene, var som å høre løgnene til Arafat og Abbas. Styreleder i NKR, Erhard Hermansen, har i ettertid opplyst at ingen på NKRs styremøte hadde opplevd besøket problematisk!

Det er virkelig problematisk sett på bakgrunn av budskapet til den tredje palestinske aktivisten, Christy Anastas, som etter min mening er det mest troverdige vitne av de tre. Hun har nylig vært på foredragsturne i MIFFs regi i åtte norske byer, og den kristne palestinske kvinnen forsvarte Israels rett til å forsvare landet sitt, og ser til og med nødvendigheten av sikkerhetsbarrieren. Hun er en klar motstander av Israel-boikott, og blir selv boikottet av sine kristne og muslimske landsmenn – og truet på livet av de sistnevnte. Hun har derfor måttet flykte til Storbritannia.

Hun bodde med sin familie på «Vestbredden», nær Rakels grav der sikkerhetsmuren ble bygd rundt hennes barndomshjem. «Den har reddet mange liv», sier hun. Hun var palestinsk jusstudent, og ble etter hvert en overbevist kristen etter å ha møtt en britisk turist som oppfordret henne til å lese i Bibelen. Det gjorde hun, og Gud åpenbarte seg for henne. For sine kristne og nye politiske standpunkter måtte hun flykte for å beholde livet. Hennes muslimske familie i Betlehem benekter at hun har flyktet. De sier at hun har emigrert fordi hun fikk tilbud om gratis jusstudier på postgraduate nivå i utlandet. Påstanden må vi ta med en klype salt. Løgner er en del av den muslimske kultur.

Anastas er i dag ferdig utdannet jurist og kan med sin folkerettslige kompetanse om Midtøstens historie gi verdifulle innspill i den israelsk-palestinske konflikten. Det gjorde hun på sin foredragsturne i Norge.