Påske: oppgjør med antisemittisme

I forrige uke offentliggjorde den renommerte italienske maleren Giovanni Gasparro et nytt maleri «St. Simon av Trents martyrium - et jødisk ritualmord».

Påsken er den tid på året da jøder opp gjennom historien særlig er blitt angrepet som «Kristus-mordere». Blant konspirasjonsteoriene som florerer i disse korona-tider, er også en påstand om at jødene står bak, og at det er et middel for å sikre jødisk makt i verden. En tid med uttrykk for gammelt-nytt jødehat stiller krav til vår påskefeiring. Den bør bli et oppgjør med og et bolverk mot all antisemittisme.

Giovanni Gasparro har grepet tilbake til barokkens stil, hans malerier med bibelske og kristne motiver preger mange katolske kirker, og han har hatt utstillinger rundt om i verden. Desto mer sjokkerende at nettopp han og nettopp nå fornyer den gamle og ytterst falske anklagen mot jødene om «blodskyld» – at de brukte «kristnes blod» i sin påskefeiring og ritualer.

I Trento i Nord-Italia forsvant den to-tre-årige gutten Simon 21. mars i 1475 og ble funnet drept. Byens jøder ble anklaget, 15 menn ble torturert til tilståelse, dømt til døden og brent på bålet. Gasparros maleri viser den lille gutten omgitt av en gruppe jødiske menn med kalotter, skjegg og ørneneser. De trekker i armene hans slik at han minner om Jesus på korset, og tapper blod fra ham.

Anklagen mot jødene om slik blodskyld går tilbake til Norwich i England i 1144, Der ble den tolvårige William funnet myrdet og jødene i byen holdt skyldige. Ryktet om jødenes bruk av «kristent blod» i sine ritualer spredte seg raskt i Europa, og i århundrene som fulgte, fikk jøder unngjelde mange steder.

Simon av Trent ble æret som martyr og fikk plass i den katolske martyr-kalenderen, 24. mars. Det var dagen Gasparro offentliggjorde sitt maleri. På siste dag i jødenes påske i fjor ble det skutt mot en synagoge i Poway, California. En kvinne ble drept og tre såret. I forkant hadde gjerningsmannen skrevet: «Du er ikke glemt, Simon av Trent.»

I 1965 ble imidlertid Simon av Trent fjernet fra martyrkatalogen av Pave Paul VI. Da hadde Det andre Vatikankonsil vedtatt erklæringen «I vår tid» (Nostra Aetate), som særlig er viet forholdet til det jødiske folk. Med denne erklæringen tok den katolske kirke et oppgjør med tidligere tiders antisemittisme, spesifikt den kollektive anklagen mot jødene som «Kristus-mordere».

I stedet betonte de kirkens nære slektskap til det jødiske folk og en ny verdsetting av jødisk tradisjon. Det var jo med dette folket og i denne tradisjonen Jesus, apostlene og de tidlige kristne levde.

Tidligere tider hadde vært preget av en «foraktkultur» (Jules Isaac). Kirken levde med Guds velsignelse, jødene var under hans straff og forbannelse. Vatikankonsilets snuoperasjon betonte det Paulus sier, at folket fortsatt er Guds paktsfolk, og at Gud ikke angrer sine gaver og sitt kall til dem. Påskens og langfredagens bønn for jødene ble derfor også radikalt endret.

Den tidligere bønnen hadde omtalt jødene som troløse, blinde og med et dekke over sine hjerter, og det ble bedt om at de måtte bli befridd fra sitt mørke. Den nye har et helt annet preg: «La oss be for det jødiske folk som Herren vår Gud først talte til, at han må gi dem fremgang i sin kjærlighet til hans navn og i troskap til hans pakt med dem... Hør din kirkes bønner at det folk du først gjorde til ditt eget, får del i forløsningens fylde. Ved Jesus Kristus, vår Herre. »

I de siste par år har jeg hørt påstander om jødisk konspirasjon for å få global makt. Noen av de sterkeste antisemittiske utsagn er fremført i kritikk av israelsk politikk, og jeg skjønner at norske jøder blir redde når de stilles til ansvar for den. Fortsatt kan noen omtale jødene som «Kristus-morderne». Når den middelalderske anklagen om «blodskyld» igjen dukker opp hos en fremtredende europeisk kunstner, er det grunn til årvåkenhet og oppgjør.

Fra palmesøndag skal vi følge Jesus slik han går inn i sitt folks tradisjoner. Fra han rir inn i byen, til samtaler på tempelplassen, undervisning av disiplene, møter og fellesskap med andre pilegrimer og hans siste måltid med de tolv. Ja, det var skarpe diskusjoner med grupper av skriftlærde og fremfor alt konfrontasjon med overprester som overlot ham til Pilatus. Men ingen konflikt med folket. På korset dør han som «jødenes konge», ikke atskilt fra sitt folk, men for sitt folk og alle jordens mennesker. Israels Messias og verdens frelser.

Det at Jesus på korset bærer sitt folk med seg og etter sin oppstandelse fortsatt har det kjær og vil velsigne det, står ikke i motsetning til at Gud «så høyt har elsket verden», men er nettopp et tegn på det og et større løfte for noen og enhver. Det kan vi trenge i årets påskefeiring når pandemien og frykten brer om seg, og til og med påstander om Guds straffedom kan dukke opp.

Sammen med sårbare og rammede får vi vende blikket til ham som bærer gjennom lidelse og død og se frem til Livets seier.