Pastor om «Kulturkrigen»: Dette må vi tåle å høre

Når barna søler sukker i håret fra en kjærlighet på pinne er det ikke bare å gre det ut/bort uten mye skrik og tårer. Ja, av og til må en barnelokk klippes bort.

Eller har du en solid hårmanke som krøller seg fort, kan det komme noen «au» fra badet før øverste etasje er klar å møte resten av verden. La oss kalle det hårsårhet. Ømt og ubehagelig, men dog nøvendig.

Som kristne havner vi fort i forsvarsposisjon. Alt folk påpeker med negativt fortegn mot noe jeg verdsetter eller er en del av blir tatt opp personlig.

Vi føler oss dømt og forhåndsstemplet, og føler at andre setter seg på egenrettferdighetens pidestall og ser ned på oss. Vi klarer ikke skille sak og person.

Therese Egebakken om Kulturkrigen: Dette er et heftig lavt nivå å legge seg på

Ofte er så mye tradisjon, nostaligi og følelser knyttet til opplevelser og mennesker en er glad i, rett og slett blitt en infiltrert del av vår person. Røres det med noe av dette, rører folk med noe i oss, og vi reiser bust.

Egenrettferdigheten skinner vel litt igjennom, er jeg redd for. Hvem kan ikke gjenkjenne seg i det?

Da Job ble anklaget urettvist av sine tre venner, krøp han vel litt inn i egenrettferdighetens skall. Vi gjør vel litt det samme når vi opplever påstander som urettferdige.

Jeg har hørt podkastene til Lofnes og Dalsbø. Selv om jeg tilhører et frikirkemiljø i samme by er der ingen personlige bindinger som burde gjøre meg innhabil i bedømminga mi.

Det er viktig, som i alle settinger, å få med helheten i budskapet og ikke henge seg opp i eventuelle spissformuleringer.

De mener folk går fortapt om de etterlever det biskopene i Den norske kirke lærer

Flere ganger sies det at det er institusjonen Dnk det snakkes om, og ikke i utgangspunktet enkeltindivider som enn så lenge enkelte steder kan utøve evangelisk forkynnelse, for eksempel blant ungdommer.

Det er den lære som formidles via kirkens overhoder, enten i media eller bak talerstolen, det stilles spørsmål med. En lære som ikke kaller synd for synd, men heller bare at annet syn på saken.

Når ingen ting kalles synd, er jo omvendelseforkynnelse bortkastet ressursbruk. Der er jo ikke noe å omvende seg fra. Så da trengte vel egentlig ikke Jesus å dø og oppstå?

Uten synd og omvendelse fra synd som en del av evangelieformidlinga er det jammen mange sider vi kan rive ut av Bibelen. Det er jo rart at både profetene og Jesus og disiplene var helt på villspor, men nå har liksom prestestanden funnet retningen for Guds velsignelse over by og bygd.

Det virker ikke som at bekjennelse av tro eller evangelisk forkynnelse må etterleves for å få fungere som prest. Om det er han eller hun eller hen eller ikke noe av delene betyr lite. Når og med hvem en har sex er visst og underordnet.

Og vi må jo pakke ned Guds øyensten, jødene, i en skuff så vi oppleves politisk korrekt. Bibelsk fundament er jo underordnet.

Jo, jeg forstår podkastens analyse og deler deres forundring over at ikke flere handler med livet sitt i stedet for å påstå hvor konservativ de er.

Kirkepolitiker advarer mot pastor-podkast: «angripes og uthenges»

Podkasten sier jo og at det ikke utelukkes at noen opplever kall til å stå på videre i kirken, men deres vurdering og anbefaling er tydelig.

La oss og huske at kulturkrigen ikke er NRK P1. Spesielt interesserte inviteres å logge seg på for å høre refleksjoner om ting og tang.

Så var det dette med å kaste stein når en selv sitter i glasshus. Det er nok det noen tenker.

Egentlig bør alle menigheter ta opp problemstillinger og rydde på nostalgiloftet. Følelser, nostalgi, tradisjon, skrevne og uskrevne ting som har blitt absolutter, men har lite med evangelieformidling å gjøre.

Usunnheter og potensielle forførende utviklinger finnes vel mange steder, selv der fasaden er mer blankpusset.

Grunnen til at det landet på Den norske kirke i podkasten er vel opplagt.

Vår folkekirke, som av både storting og regjering og folk flest ansees som kirken over alle andre. Så det prest og biskop sier veier så tungt ut i nasjonen.

Skal eg bryta opp frå Den norske kyrkja?

Når evangeliet ikke formidles rett lenger, forblindes en nasjon, og ikke 40 mennesker i et lite forsamlingslokale. De få bibeltro og frimodige er ikke de som får pressens hovedoppslag, dessverre.

De påvirker og velsigner enkeltmennesker, men kirken som folkekirke i sin helhet (institusjon) liberaliseres med stormskritt.

Derfor våger så få å reise spørsmålet disse modige menn gjør. Å kalle dem guttaboys er hersketenikk for å kjøle dem ned og få folk til å ikke gidde høre på dem. Å ha en uformell tone i en podkast er vel naturlig og folkelig?

Takk for deres mot og vilje. På grunn av tydeligheten vil de nok oppleves arrogante, ja. De som sier lite og er forsiktige, oppleves ydmyke. Begge deler kan være feil.

Så er det slik at den enkeltes samvittighet og opplysning av Skriften vil avgjøre tid og sted for den enkelte.

Men dette må vi tåle å høre, og vi må tåle mer og, om nøvendig, hvis det kan vekke oss opp av søvn og nærmere inn i fellesskapet med Jesus.

Lykke til videre med podkasten. Bli aldri utydelige, men vær fortsatt frimodige med et ydmykt hjerte.