Pastor Skilbreid og kjærlighetens biologiske kilde

Pastor Sverre H. Skilbreid og vi synes å være enige om at kjærlighet er en god og nødvendig ting. I sin Andakt, publisert den 28.11.23, refererer han til oss, som i boken «Evig kjærlighet. Den evolusjonære historien» (2023) nettopp hevder at kjærlighet har en biologisk funksjon.

Og Skilbreid sier seg enig: «Som kristne behøver vi ikke nekte for at kjærlighet har en biologisk nytte og funksjon. Psykologer, sosiologer og biologer har jo rett i det.»

Hvilket vi setter pris på å høre.

Skillet mellom pastoren og oss blir imidlertid tydeligere når han skriver at «… noe helt annet er kjærlighetens opphav.» Kjærligheten kommer fra Gud, skriver han, før han avslutter: «Det er en enorm forskjell fra å si at kjærligheten oppsto tilfeldig fordi biologien trengte den.»

Vi er fullt klar over at Skilbreid ikke skrev et innlegg i en evolusjonsdebatt, og like fullt klar over vår begrensede kompetanse i en religionsdebatt, skal vi unngå å tråkke langt inn i begge, og i stedet bare peke leserens oppmerksomhet i retning av ordet «tilfeldig».

Vi vet ingenting om Skilbreids forhold til evolusjon, men «tilfeldig» brukes stadig når evolusjonsmotstandere forsøker å bagatellisere de biologiske mekanismene bak livets utvikling.

Evolusjon er ikke en tilfeldig prosess, uttrykket «styrt tilfeldighet» vil muligens dekke bedre. Vi skal forklare: Ingen levende vesener er hundre prosent identiske. Alle som har mer enn ett barn, vet dette. Selv om alle ungene i teorien har de samme genene – de fra deg og din partner – er ingen av dem like.

Dette er et nødvendig resultat av kjønnet formering – vi får halvparten av våre gener fra far, og halvparten fra mor. Men, dette er viktig – ikke de samme halvpartene. Hvilke gener vi får, varierer.

I tillegg kommer mutasjoner, tilfeldige forandringer i genene.

Dermed vil alle være ulike alle andre – og individene vil ha ulike egenskaper. Noen er flinke til det ene, andre til det andre – noen er smartere, noen er dristigere, noen er sterkere, andre er raskere.

Naturen – «det naturlige utvalg» - vil så sørge for at det blir mer av visse egenskaper, mindre av andre - alt etter hva som til enhver tid kreves for å overleve.

Også evnen til kjærlighet vil variere fra individ til individ.

Mennesket startet sin historie på Afrikas savanner, som små og forsvarsløse individer. Vår suksessformel var at vi brydde oss om hverandre, tok vare på vår neste, og sto sammen mot farene.

Hypotesen vi argumenterer for er videre at kjærlighet særlig oppsto i det gjensidige forhold mellom mor og barn, og derfra har spredt seg – og at mennesket ikke kunne ha eksistert uten denne evolusjonære instruksen om å ta vare på hverandre.

Kjærlighet er ifølge denne hypotesen ikke noe som «tilfeldigvis» dukket opp. Uten den hadde vi ikke vært mennesker, men noe annet.

En slik forklaring, godt fundert i mange vitenskaper, gir en helt annen betydning til ordet tilfeldighet.

Om man så føler behov for å innføre Gud som det egentlige opphavet, bak evolusjonen, får bli opp til den enkelte. Vi mener det ikke er nødvendig, slik vi ser det forklarer evolusjonen kjærligheten godt nok i seg selv.