Pavens ja til frelse i andre religioner gjør ham til en typisk moderne katolsk teolog

87 år gamle pave Frans var nylig i Singapore. På et interreligiøst arrangement snakket han foran 600 ungdommer. Noen setninger er i etterkant blitt diskutert – og av noen skarpt kritisert – i en rekke internasjonale medier:

«Alle religioner er veier til Gud. De er som forskjellige språk, forskjellige dialekter, for å komme dit. Men Gud er Gud for alle. Hvis dere begynner å slåss og si at ´min religion er viktigere enn din, min er sann og din er ikke sann´, hvor vil det føre oss? Det finnes bare én Gud, og hver og en av oss har sitt eget språk for å nå frem til Gud. Noen er sihker, muslimer, hinduer, kristne; de er forskjellige veier til Gud».

Sier paven at alle religioner leder til frelse? Og er et slikt budskap i strid med kirkens offisielle lære?

Vranglære eller rabling eller ...?

«Heresi? Rabling fra en gammel mann? Eller har paven et poeng?»

Disse tre mulighetene presenterer den anerkjente katolske avisen The Catholic Herald i en artikkel. I en analyse skriver journalisten at pavens ord neppe skal tas helt bokstavelig og føyer til at det hadde vært fint om paven hadde uttalt seg litt tydeligere.

Men vi bør huske, skriver avisen videre, at kristendommens sannhet er knyttet til Jesus. Og «selv om andre religioner kan peke i riktig retning, inneholder de ikke helheten av denne Sannheten».

Andre er mer oppgitt. Den tidligere amerikanske erkebiskopen Charles J. Chaput gjør et poeng av at paven «har for vane, noe som er et velkjent faktum, å si ting som gjør lytterne forvirret og får dem til å håpe at han mente noe annet enn det han faktisk sa».

Chaput skriver videre at forklaringen ofte er – som denne gang – at paven forlater manuset sitt.

Tvetydig engelsk oversettelse

Her i Norge har nonnen Anne Bente Hadland, tidligere priorinne ved Sta. Katarinahjemmet, også gitt en kritisk vurdering av pavens uttalelser. Hun påpeker at den engelske offisielle oversettelsen av pavens ord har gjort disse ganske tvetydige.

En video fra begivenheten bekrefter at paven faktisk sa at ulike religioner er «veier for å nå frem til Gud». Den engelske teksten snakker derimot om «veier som prøver å nå Gud».

Ifølge Hadland er forskjellen «ikke ubetydelig, gitt den kristne læres insistering på Jesus Kristus som unik formidler i å oppnå enhet mellom Gud og mennesker, og menneskets universelle kall til kristen omvendelse».

Poenget er at tradisjonell katolsk tenkning ser det som vranglære å erklære at alle religioner leder til Gud – og til frelse.

Derimot er det ikke uvanlig å hevde at andre trosretninger faktisk kan lede mennesker til Jesus.

Tvert imot har en slik idé offisiell kirkelig støtte.

«Anonyme kristne»

Fra 1962 til 1965 foregikk 2. vatikankonsil – også kalt det 21. økumeniske kirkemøtet – i Vatikanet. Der ble en rekke omfattende dokumenter og dekreter ble vedtatt.

I et av de mest kjente, «Lumen gentium» (Folkenes lys), finner vi denne kjente formuleringen:

«For de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte – og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet – kan nå frem til den evige frelse».

Den kjente teologen Karl Rahner (1904-84), som selv hadde stor innflytelse under konsilet, snakket om at det finnes «anonyme kristne». Det er de som «lever under Guds nåde og oppnår frelse utenfor den eksplisitte konstituerte kristenhet».

Påstanden trenger ikke å forstås dithen at andre religioner gir frelse, men at evangeliet kan gripes også av de som ikke ser seg selv som kristne. Som en from buddhist.

Nedlatende overfor ikke-kristne?

Kritikken av Rahner har kommet fra flere kanter. Fra konservativt hold etterlyses en tydeligere tale om betydningen av både kirken og den bevisste troen. Fra liberalt hold blir det sett på som nedlatende å hevde at en overbevist buddhist eller jøde egentlig er kristne.

Men Rahner har også fått støtte – og fikk ingen offisiell reprimande fra kirkens ledelse som sin sveitsiske kollega Hans Küng. Det skjedde nok ikke primært fordi Küng også åpnet for at andre religioner leder til Gud, men hans kritikk av pavens ufeilbarlighet.

Nylig skrev Dag Øivind Østereng her i avisen om en annen kjent katolsk teolog, Hans Urs von Baltazar. Han spilte «en viktig indirekte innflytelse på Det andre Vatikankonsil gjennom sitt teologiske forfatterskap».

For von Baltasar var det viktig å ikke plassere seg i Guds sted og erklære at fortapelsen ikke finnes. Men han hevdet at siden Gud ønsker å frelse alle, må det være lov å håpe at alle faktisk blir frelst.

Er det noe slikt dagens pave også vil si? Det er i hvert fall verdt å nevne at han – i likhet med både Rahner og von Baltasar – er jesuitt.

En kirke med stor bredde

Ofte fremstilles Den katolske kirke som stabiliteten selv – der kirkens lære ligger fast uavhengig av skiftende idestrømninger og teologiske trender.

En slik forståelse er ikke urimelig. Ikke minst sammenlignet med mye av det som skjer på protestantisk hold, fremstår Den katolske kirke temmelig urokkelig.

Men det er samtidig ikke hele sannheten. Den katolske kirke har både en betydelig bredde og sterke spenninger. Det blir ikke minst tydelig når pave Frans sier noe som vekker oppsikt – om det så handler om andre religioner eller homofili.

Noen reagerer da negativt og henviser til tradisjonell teologi og sentrale bibeltekster. «Utenfor kirken ingen frelse», har vært en sentral læresetning. Helt frem til 2. vatikankonsil ble «kirken» oppfattet som et synonym til Den katolske kirke. Dermed ble konsekvensen at protestanter ikke kunne bli frelst.

I dag er en slik overbevisning mindre vanlig. Men at det er avgjørende å kjenne Jesus, står fortsatt sentralt for mange. Derfor mener Charles J. Chaput at pavens uttalelser er problematiske:

«Å antyde, selv litt løselig, at katolikker går en mer eller mindre lignende vei til Gud som andre religioner, tapper martyrdøden for sin mening».

Vil Frans modernisere?

Teologen Ola Tjørhom – som konverterte til Den katolske kirke i 2003, og vendte tilbake til Den norske kirke i 2018 – har argumentert for at Den katolske kirke er blitt mer konservativ etter 2. vatikankonsil.

I en artikkel fra 2012 skrev han om «marginalisering av Det andre Vatikankonsil og et økende tradisjonalistisk hegemoni». Han viste også til «30 år med konservative bispeutnevnelser».

Ofte oppfattes pave Frans som mindre tradisjonsorientert og mer opptatt av å modernisere kirken. Mange vil nok oppfatte hans ord om andre religioner som et uttrykk for at han er mer liberal enn for eksempel forgjengeren, pave Benedikt XVI.

Men det er slett ikke sikkert at dagens pave, selv om han er blitt en «medieyndling», er utpreget liberal. Mer sannsynlig er det at han bør sees på som en moderne, katolsk teolog.

Det kan også hende at ordene hans om andre religioner først og fremst var ment å mane til fredelig sameksistens mellom mennesker av ulik tro.

–––