Pavens «velsignelse»: Hva med menneskets synd?

Reaksjonene på pave Frans' støtte til velsignelse av homofile par og de som lever i «irregulære» parsituasjoner, er i ferd med å splitte Kirken. Ikke minst stiller katolske kirker i Afrika seg sterkt avvisende til den pavelige nyorientering, mens liberale katolikker i Europa og Nord-Amerika jubler. I Deklarasjonen Fiducia Supplicans (fra Troskongregasjonen (18.12.23) ble endringen begrunnet ut fra den nye teologien om velsignelse, som pave Frans har utviklet under sitt papat.

Ifølge Fiducia Supplicans (1) mottar det bedende og trofaste gudsfolk velsignelsens gave, som flommer fra Kristi hjerte og gjennom hans kirke til verden. Jesus Kristus, hans egen Sønn, er den store velsignelsen og store gaven fra Gud. Han som har frelst oss alle, er en velsignelse for hele menneskeheten. Han er det evige Ord som Faderen har velsignet oss med, «mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). Som Paulus sier: Han er Ordet, som ble «kjød», ofret for oss på korset. Slik formuleres i kortform de dogmatiske forutsetninger for pavens velsignelsesteologi.

Det gis en mangfoldig bruk av velsignelser. Velsignelser leder oss til å se Guds nærvær i alle ting, til å søke ham, elske ham og tjene ham, heter det i Deklarasjonen (8). Her reflekteres katolsk skapelsesteologi.