PDK-leder Erik Selle besøkte Israel og løvhyttefesten: Et åpent land der også muslimene er frie

Jeg har akkurat kommet hjem fra en festreise til løvhyttefesten i Israel. Sammen med tusener av kristne fra hele verden deltok Africa-Israel Initiative med en gruppe fra Malawi, Ghana og Norge.

På vår reise i Israel opplevde vi på nært hold det multikulturelle samfunn som Israel er. Guiden vår var konservativ jøde, bussjåføren var beduin og muslim, og på turen fikk vi et møte med og et foredrag av en kristen offiser i IDF. På Genesaretsjøen ble lovsangen ledet av en messiansk jøde, og på vår vei fikk vi ha samling med en kristen, arabisk pastor.

Overalt hvor vi var, ble vi møtt med en åpenhet og respekt for de vi var, unntatt et sted, på Tempelplassen. Den muslimske WAQF-bestyrelsen på Tempelplassen, som sorterer under staten Jordan, har nå funnet det for godt å tre burka-lignende klær på mennesker som ikke er godt nok kledd. Til alt overmål er klærne merket gult, som brakte tankene til nazistenes merking av jødene under krigen.

En av vaktene begynte å krangle med meg om å fjerne davidsstjernen min jeg hadde rundt halsen, for hele Tempelplassen er nå definert som moské, sa han. Å komme inn i Klippedomen, eller Klippemoskeen, ble bryskt avfeid, da vakten sa at her kom bare muslimer inn.

At det stadig påpekes at dette ikke er en moské, men et minnebygg, var åpenbart i strid med gjeldende regler hos WAQF. Enhver muslim er fritt velkommen overalt i Israel, og ingen tvinger dem verken til å ta på eller av seg religiøse plagg. Slik er det ikke under muslimsk styre på Tempelplassen. Det var en direkte ubehagelig opplevelse, som gir klare indikasjoner på hvordan det er å måtte leve under muslimsk styre.

Vi besøkte selvsagt også Judea og Samaria. Svært store deler av Bibelens historie skjedde der. Vi var i Israels første hovedstad Shilo, og vi kunne enkelt besøke bibelske steder som Elon Moreh og Garisim – velsignelsens fjell i Det gamle testamente.

Etter Oslo-avtalen har den Palestinske Selvstyremyndighet ansvar og kontroll i A-områdene på den såkalte Vestbredden. I disse områdene ligger viktige historiske og bibelske merkesteder, som Josefs grav i Nablus, Jakobs brønn og Josvas grav. Dette burde være sentrale steder av historisk og bibelsk interesse for kristne å besøke. Hvorfor gjør vi ikke det? Svaret er enkelt, fordi det ligger ikke under israelsk suverenitet.

Å komme i en buss med glade turister med davidsstjerner rundt halsen og Israel-flagg i vinduet, eller en t-skjorte med feil motiv fra Dødehavet vil være livsfarlig. Det ser vi når jøder må ha bevæpnet beskyttelse fra IDF for å besøke Josefs grav i Nablus.

Så hvis noen tror at de muslimske autoritetene, det være seg jordansk eller den Palestinske Selvstyremyndighet, ivaretar kristnes interesser og frihet i kamp mot den «israelske okkupasjonen», da oppfordrer jeg dem til å dra dit og se selv. Det er ikke sant.

Og mens fordømmelsene av Israel kommer rutinemessig fra FN, Norge og store deler av verden, fortsetter undertrykkelsen, ydmykelsen og forfølgelsen av kristne i muslimske land.

På flyet leste jeg en bok (2013) av den koptisk-kristne egypteren som har gjort amerikaner av seg, Raymond Ibrahim. Han har skrevet en svært viktig bok med et brutalt innhold som heter «Crucified again». Her dokumenterer han vår tids massive forfølgelse, undertrykkelse og diskriminering av kristne i muslimske land.

Det narrativet passer liksom ikke lenger i Vesten. Da er det lettere å kaste seg på fordømmelsen av Israel. Men vårt svik av de kristne som nå lider, kan bli en høy pris å betale i fremtiden.

Det multikulturelle Israel fordømmes, og protester mot forfølgelse i islamske land og områder forsømmes. Det hele er snudd på hodet.

Tønnesen hører ikke spesielt godt etter

Glenn Diesen og PDKs fornektelse av Vladimir Putins neo-imperialistiske prosjekt