Pensjonert NRK-profil: Israel mot stupet

Israel har fått sitt Pearl Harbor og nasjonens selvbilde er sprukket på kryss og tvers. En djevelsk godt forberedt terroriststyrke, drevet av blindt hat og religiøs fanatisme, fikk lørdag formiddag for en uke siden utøve en nærmest apokalyptisk drapsorgie uten motstand.

Israelerne ble grovt sveket av sine egne. Den viktigste oppgaven for et lands myndigheter er å beskytte borgerne. Men verdens antatt beste sikkerhetsstyrke så ingenting og fikk ikke hindret massakren, mordene og bortføringen av 150 sivile … barn ned i toårsalderen, eldre i rullestol, kvinner og menn, så å si bare sivile.

Jeg leser bitre kommentarer i Israelske aviser: «Regjeringen lot det skje, blindt opptatt som den er av seg selv, av å ødelegge demokratiet». «Benjamin Netanyahus politikk har splittet nasjonen med et sverdhugg». «Taktiske forsøk på å sivilisere Hamas-regimet på Gaza for å splitte palestinerne eksploderte rett i ansiktet på oss».

Det er rystende å se hvordan religiøse fanatikere og deres enøyde tolkning av Koranen etser bort alle menneskelige trekk hos Israels islamistiske fiender, både palestinerne og deres støttespillere.

Men så har det også gjort direkte vondt å oppleve hvordan verdiene vi trodde på i den jødiske nasjonen er blitt tråkket ned i gjørmen av regjeringen som har styrt Israel siden årsskiftet.

Tett religiøs tåke visker ut demokratiets konturer. Israels politikk i de okkuperte områdene blir styrt i et gammeltestamentlig perspektiv: Vestbredden er en løgn, området heter Judea og Samaria, som i Bibelen, og palestinerne finnes ikke i landet som Gud lovet jødene.

Ytterpunktene forsterker hverandre. De islamistiske «hellige krigere» skriker opp om profane overgrep og utålelige provokasjoner. Samtidig har de sekulære, humanistiske kreftene vi trodde på i Israel sviktet. Landet som yndet å kalle seg «Midt-Østens eneste demokrati» har vært styrt på strak kurs mot det motsatte de siste ni månedene.

VISJONÆRE politikere er ikke alltid hva de utgir seg for.

Midtveis i 1988 var jeg invitert til hastemiddag hos den israelske ambassadøren til Oslo. En foroverlent israeler med politiske ambisjoner flyttet hjem fra USA og stoppet hist og her på veien for å lodde europeernes tanker og holdninger.

Vi var ikke mange, noen diplomater, et par politikere, men vi var skjønt enige: Gjesten lovet godt for Israel. Han snakket med trykk og overbevisning om menneskerettigheter, rettferdighet, løsning på konflikten med palestinerne. Mange kjente det som en lettelse, for utviklingen i landet var truet av urovekkende trekk de siste årene.

Gjestens navn var Benjamin Netanyahu.

Han har endt høyt på listen over mine mer pinlige feilvurderinger.

Det vil si: Han begynte som han lovet, men viste snart at makt korrumperer. «Bibbi» har manøvrert fikst og behendig i politikkens lumske farvann, tråkket over det ene ideal etter det andre i sin jakt på makt, og med list og lempe fått det som han vil.

Hamas er ikke drevet av menneskekjærlighet. Bevegelsen sprang ut av Det Muslimske Brorskap og erklærte hellig krig mot Israel etter den palestinske intifadaen i 1987. Den har styrt Gaza eneveldig siden 2006.

Formuleringen om å tilintetgjøre den jødiske staten ble tatt ut av manifestet med årene, men aksjonen sist lørdag viste med lynets klarhet at dette bare har vært taktisk hykleri.

Da 1500 Hamas-krigere brøt gjennom muren med bulldosere og sprengstoff langs den vel 60 kilometer lange grenselinjen og begynte sin blodorgie i forhåndsdefinerte posisjoner, var det tydelig at aksjonen var grundig forberedt.

Det er nesten umulig å tenke seg at det kunne skje så profesjonelt uten hjelp utenfra, fortrinnsvis fra Iran.

Det blysvarte gudsbegrepet som driver ayatolla-regimet gir det all grunn til å fyre opp under hellig krig mot den jødiske staten. Det blir utgitt som en guddommelig plikt, men har også en enkel maktpolitisk forklaring: Teheran vil gjøre hva som helst for å skyte ned den planlagte avtalen om normalisering av forholdet mellom Israel og Saudi-Arabia.

Benjamin Netanyahus regjering er presset mot veggen. Folkerettslig kan den angripe Hamas med full styrke.

Men offensiven kan slå begge veier.

Hamas skiller ikke mellom militært og sivilt, og angrepene kan få grusomme følger for sivilbefolkningen. Israelerne må gå inn med bakkestyrker, men selv den sterkeste hær er lite verdt når det kommer til kamper fra hus til hus, i trange gater, mot lommekjent gerilja støttet av en lojal lokalbefolkning.

Og hva med de 150 israelske gislene? Ingen vet hvor de er, ingen vet hvordan de vil bli brukt. Israelerne kan komme til å drepe sine egne.

Glem ikke at Gaza er verdens kanskje tettest befolkede område. Mer enn to millioner er skviset inn på et område på størrelse med Mjøsa. Halvparten er under 18 år, unge mennesker som er fratatt all selvrespekt, alle fremtidshåp, og blir lette ofre for terroristledere som lover dem evig fryd i paradis når de gir sitt liv i hellig krig.

Men hvor troverdig er da Israel? Regjeringen gikk på et dypt ydmykende nederlag lørdagen da terroren rammet. Flere av statsrådene har åpent rasistiske holdninger.

Ministeren med ansvar for nasjonal sikkerhet og Vestbredden, Itamar Ben-Gvir, har vært dømt for rasisme og hadde i årevis et portrett av den religiøse massemorderen Baruch Goldstein hengende på veggen hjemme.

Regjeringens metoder for å sikre makten er åpent antidemokratiske. Forsøket på å legge domstolene under politisk kontroll er mest iøynefallende, men det er mye mer. Politisk handlefrihet blir innskrenket, ikke-jødiske israelere mister borgerrettighetene, frivillige organisasjoner stemples som utenlandske agenter.

Frontene er beinharde. Det demokratiske Israel har sluttet seg sammen i et enstemmig kor av protest. Store demonstrasjoner vasker over landet som en sammenhengende bølge.

Nasjonen er dypt splittet.

Ingenting kan bli som det var etter lørdag den 7. oktober 2023, verken i forholdet mellom Israel og palestinerne eller i regionen for øvrig. Alt som har skjedd siden Israel ble tatt like brutalt på sengen med Yom Kippur-krigen som eksploderte ut av ingenting for 50 år siden, har gått i feil retning.

Men ansvaret for å rydde nye veier mot en fredelig løsning ligger først og fremst hos israelerne, hvor brutalt det enn kan høres. Det er den eneste staten i området som fungerer og har en erklært humanistisk visjon. Det kan bare ikke skje uten at absurde religiøse tvangstanker blir luket ut med roten – på alle sider.

(Først publisert: 12. oktober 2023)