Debatt
Pensjonert prest: Den norske kirkes problemer i et nøtteskall
Biskop emeritus Ole Christian Kvarme har kritisert kirkens avgjørelse om ikke å delta i demonstrasjon mot antisemittismen. Preses Olav Fykse Tveit kritiserer i et innlegg i Dagen Kvarmes kritikk, og forsøker å forklare bakgrunnen for sitt standpunkt i saken. Dette svaret er etter mitt skjønn så interessant at det bør få en liten kommentar.
Fykse Tveit skriver innledningsvis: «Jeg visste at jeg ville bli kritisert for det, men hadde nok trodd at Kvarme hadde respekt for den avgjørelsen.» Det klinger både litt krenket og heroisk. Det å ha respekt for en avgjørelse vil altså si å ikke diskutere den eller advare mot følger av den.
Annonse
Jeg tenker at kirken burde ønske debatt velkommen. Står man støtt på egne standpunkter, burde ikke motforestillinger oppleves som truende. Men kirkens politiske standpunkter er «sårbare», (dette yndlingshonnørordet), fordi de er avledet og sekundære, de beror på tolkninger. Å møte motforestillinger med avvisning og fordømmelse, kan være tegn på svakhet.
Jeg er bekymret for utviklingen i Den norske kirke. Kirkens mandat og eksistensberettigelse er å være et trossamfunn, å forkynne evangeliet om Jesus Kristus og bidra til at mennesker får troens lys til å skinne i sine liv. Jeg kan ikke huske sist kirkens ledelse snakket om Jesus i det offentlige rommet. Tvert imot har man tilsynelatende blitt rammet av selvsensur.
Da fortvilte mennesker samlet seg i Oslo Domkirke etter terroren 22. juli 2011, kan jeg ikke huske at daværende preses nevnte Jesus i sin tale. Slik har det fortsatt. Kirken synes å være rammet av en sjenanse overfor seg selv. Men det produseres mengder med politiske resolusjoner, som alle har det til felles, at de bygger på venstreradikale synspunkter, slik disse kommer til ordet i norsk media. Kirken ansetter medierådgivere for å strømlinjeforme sitt budskap i det offentlige rommet. Da er det ikke plass for Jesus lenger.
Til tross for over to tusen års erfaring med det uheldige i å blande politikk og religion, trasker kirken ut i vannet med begge beina. For det ble jo litt stille rundt kirken da statskirken ble avviklet. I mediesamfunnet gjelder det å slå på stortromma, og gjøre seg gjeldende, og så få masse ros i mediene for å gjenta de populære standpunktene i tiden. Jeg er helt sikker på at velviljen og troen på å gjøre kirken en tjeneste er en drivkraft bak resolusjonene. Men det spørs om det ikke er en bjørnetjeneste.
Jeg er bekymret for utviklingen i Den norske kirke.
Man bør ikke blande politikk og religion, fordi de er og skal være vesensforskjellige. Religion handler om åpenbaring, erkjennelse, tro, følelser og personlig livsførsel, handler om det evige og metafysiske. Politikk er erfaringsbasert, praktisk, vedtas etter grundige prosedyrer, handler om det forgjengelige og foranderlige. Den kristne friheten består i selv å foreta linken og tolke sin tro inn i politikk og samfunn. At det kan komme vidt forskjellige tolkninger som for eksempel begge påberoper seg Bibelens autoritet, er noe vi må leve med. Lite er så utviklende som en fri meningsutveksling uten aggresjon.
Når kirken politiseres, blir denne friheten hemmet. Politiske standpunkter, så situasjonsbestemte og forgjengelige de er, opphøyes til dogmer, det vil si meningen blir en trossannhet og tilsettes guddommelig autoritet. Dogmatiserte politiske standpunkter serveres kirkemedlemmene som et ultimatum. Annerledes menende blir stigmatiserte og frosset ut. Det ligger i sakens natur. Folk som ikke mener som kirkeledelsen politisk, har ikke noe mer i kirken å gjøre. Man øyner konturene av en politisk sekt.
Det tragiske i å blande politikk og religion er at begge blir skadelidende. I verste fall blir trossannheten underkastet politisk sensur, og politikken blir dogmatisert og mister kontakten med den praktiske virkeligheten. Kirkens politiske resolusjoner fremstår da også som en ønskeliste der mer penger til gode formål står på alle plasser. Så vil man avvikle oljeindustrien, og slik slå bunnen ut av norsk økonomi, samt gjøre 200.000 mennesker arbeidsledige. Og kirken vil fortsatt ha mer penger.
I Fykse Tveits innlegg forteller han at han ikke vil støtte demonstrasjoner mot antisemittisme av hensyn til palestinerne. Da må jo slutningen være en tilslutning til den islamske fatwaen mot jøder? Nei, Fykse Tveit har på et teoretisk plan avvist antisemittismen. For den viktigste grunnen er IKAJ.
Annonse
Når IKAJ sier at de er mot antisemittisme, blir det veldig vanskelig for Den norske kirke å være det. For meninger definerer personer, som bekjent. «Vi kan snakke med alle, men det går en grense for hvem vi kan samarbeide med», skriver Fykse Tveit. Og jeg tror vi skal være glade for at han skriver det. Stort tydeligere kan det ikke uttrykkes.
Det er akkurat dette som skjer i den politiserte kirken. Den politiske meningen blir definerende og avstøtende. Borte er troen på at alle er like for Gud. For det er noen som er likere: De som mener det helt riktige. Borte er trosfellesskapet. Menigheten skal være enigheten. Det er kanskje ikke så veldig rart at institusjonen han leder, er beryktet for slett arbeidsmiljø. For «det går en grense for hvem vi kan samarbeide med», som bekjent. De som mener feil.
Det tragikomiske i saken er at IKAJ og Den norske kirke nå stiller i samme divisjon. På hver sin kant politiserer de troen. Det er derfor den politiske motpolen utpekes som den verste fienden. Det er også litt tragikomisk at Fykse Tveit ikke kan samarbeide med IKAJ grunnet moralsk forkastelige standpunkter, mens man er medarrangør av palestinademonstrasjoner der medarrangører sympatiserer med terrororganisasjoner med folkemord som målsetting. Men det IKAJ står for, er så problematisk fordi det gjør «palestinske kristne ekstra sårbare i sin kontekst», skriver Fykse Tveit.
Den siste setningen er uhyre interessant. Det er fint og akademisk opphøyet å bruke ordet kontekst. Samtidig er det denne sårbarheten, som er blitt et slags mantra i kirken. I en annen sammenheng skriver Fykse Tveit at Gud elsker de sårbare menneskene. Jeg trodde faktisk at Gud elsker alle mennesker. Men sårbarheten er mer enn en sentimental floskel. Slik offerrollen har blitt et maktmiddel i samfunnet, har sårbarheten blitt et retorisk maktgrep. Man kan ikke stille krav til noen fordi de er så sårbare. Dette er i tråd med den utskiftningen av grunnleggende menneskesyn som sosialdemokratiet har foretatt i Norge.
Det er ikke nytt å snakke om sårbarhet. Det nye er at menneskenes sårbarhet skal styre kristen tro og argumentasjon. Men, som nevnt, «det går en grense for hvem vi kan samarbeide med» og da hjelper det ikke noe om de kanskje er sårbare. Jeg er ikke helt sikker på om den nye sårbarhetsteologien er i pakt med kristent menneskesyn og Bibelens ord om mennesket. Men det bekymrer neppe kirkeledelsen, og det er dette som er det mest bekymringsfulle.
